Gud og rikdom

Hvordan forholder vi oss til penger og eiendom? I vår del av verden er dette nesten et viktigere spørsmål en hvordan vi skulle forholde oss til forfølgelse. En av de store farene for kristne i Norge er ikke faren for å bli forfulgt men å bli eid av våre eiendeler. I 1Tim6.6-10 snakker Paulus om mennesker som mener at gudsfrykten er en vei til vinning og sier: «Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For vi har ikke hatt noe med oss til verden, og kan heller ikke ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det. De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær, som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. For kjærlighet til penger er en rot til alt ondt. Drevet av pengebegjær er mange ført vill og er kommet bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.» Hvordan er mitt forhold til mine eiendeler. Er det de som eier meg eller jeg som eier dem? Hvordan ville jeg ha reagert om jeg mistet alt jeg eide i brann. Ville jeg ha endt i fortvilelse eller vil jeg kunne tenkt at «det er bare ting»? Dette er noe jeg må tenke gjennom selv. Noen av de ting jeg eier er viktigere for meg en andre, hvordan ville det vært for meg å miste disse tingene. Hva ville jeg følt om jeg mistet dem? Dette er svært avslørende spørsmål vi må stille oss og eventuelt snakke med Gud om. Gerard W: Hughes sier i boka «Gud i alt»: Selv om det er vanskelig, er det mulig for et menneske å eie mye, men likevel være fri. Det er ,mulig å eie eiendeler uten å være eid av dem. Hvis eiendelene skulle bli stjålet, konfiskert eller ødelagt, kan eierne synes det er synd, men det ville ikke skade deres innerste vesen,og de ville heller ikke bli grepet av fortvilelse, for de har aldri latt eiendelene eie dem. Slike mennesker er frie enten de eier noe eller ikke. De har aldri satt sitt sanne egenverd i sammenheng med rikdommen sin.

Rikdom kan være en trykkende byrde for enkeltmennesker og for nasjoner. Den kan fungere som et bedøvelsesmiddel som sprøytes direkte inn i nervesystemet. Vi hemmes dermed mer enn vi ville ha blitt av håndjern, og vi blir fratatt vårt innerste vesens frihet. Men som vi allerede har sett, er ikke roten til problemet rikdommen, men hvordan vi forholder oss til rikdommen. For at vi skal være fri med hensyn til våre eiendeler og vår livssituasjon, må vi lære å løsrive oss fra disse tingene, noe som betyr at vi skal kunne glede oss over å ha disse tingene og dele dem med andre, men vi skal ikke bli fortvilet hvis de blir tatt fra oss. Vi har eid dem uten å bli eid av dem. Hvis vi skal uttrykke dette i religiøse termer, kan vi si at vi ikke skal la våre eiendeler bli vår avgud, enten det nå gjelder «eiendeler» i form av rikdom, kvalifikasjoner, prestasjoner eller evner.»

For oss som bor i et av verdens rikeste land er dette høyaktuelle spørsmål og Paulus gir følgende formaning til oss som er rike. I 1.Tim.6.17-19 sier han: «Du skal innskjerpe for dem som er rike i denne verden, at de ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdom, men til Gud. Han gir oss rikelig av alle ting, for at vi skal nyte dem. De skal gjøre godt, så de kan være rike på gode gjerninger, være gavemilde og gjerne dele med andre. På den måten samler de seg en skatt og legger en god grunnvoll for den kommende tid, slik at de kan gripe det virkelige liv.»