Angsten og kristenlivet

Noen ganger føler jeg at jeg har kommet et skritt videre i forhold til angsten, men plutselig dukker den opp igjen på de mest uventede steder og jeg får en følelse av å vende tilbake til start. Men slik er det jo ikke, de erfaringer jeg har gjort meg med angsten gjennom årene gjør at jeg har litt å slå tilbake med. En erfaring jeg har gjort meg er å ikke ta den så alvorlig når den ene angstfylte tanken etter den andre dukker opp i mitt hode. Min erfaring er jo at minst 90% av alt angsten kommer opp med aldri skjer. Det er ikke alltid like lett, for en angstfylt tanke kan virke ganske overbevisende når den dukker opp. En annen erfaring jeg har gjort meg er å ta tak i angsten før den får feste grepet for mye og møte den med mindre alvor, eller for eksempel med logisk tenkning. Av og til kan til og med det å spille tetris på dataen gjøre at jeg får tankene over på noe annet og angsten forsvinner. Dog er det ganger hvor ikke noen av mine mottiltak fungerer for meg. Da trøster jeg meg med at før eller siden, på den ene eller andre måten tar angsten slutt, det er min erfaring etter 8 år med den. Av og til må jeg også ta en tablett, hvis det blir for ille, men det skjer heldigvis som regel ikke så ofte.

Jeg prøver å holde av mer eller mindre daglige stunder med Gud og det gjør godt Jeg har blitt veldig velsignet av stille ordløs bønn. Bare det å være hos Gud i stillhet. Av og til tenker jeg at livet med Gud burde gjøre ende på angsten, men det har ikke skjedd og jeg er i en prosess med å forsone meg med å leve med angsten så godt jeg kan. Uansett har jeg også gode dager,dager sammen med Jesus hvor alt kjennes godt, samtidig er jeg smertelig klar over at jeg ikke kan leve på gode følelser fra i går. Følelsene våre vil svinge og forandre seg, våre liv vil forandre seg, men midt i alle våre foranderlige følelser og liv, står en som aldri forandrer seg, som alltid er den samme. Jeg vil klamre meg til ham som er den samme i går, i dag ja til evig tid.