Stillhet og ordløs bønn.

For 18 år siden fikk jeg oppfylt en drøm jeg hadde hatt om å gå på tur i den norske fjellheimen i 4 uker sammenhengende. Jeg startet turen i nærheten av Hamar og gikk så nordover så langt jeg kom på 4 uker. Det var en fantastisk opplevelse. Jeg startet turen i slutten av august og ved å gå nordover gikk jeg høsten i møte bokstavelig talt. Fargene i naturen rundt meg ble flottere og flottere ettersom jeg gikk. Jeg møtte lite folk og gikk for meg selv i stillhet. Alt jeg gjorde var å gå og ta inn all den vakre naturen rund meg. Etter å ha gått slik i 4 uker var stillheten og lyden fra naturen flyttet inn i mitt indre. Og når jeg dro hjem hadde jeg med meg stillheten og de gode lydene fra naturen. Men i møte med hverdagen gikk det ikke mer enn noen uker , så var stillheten og den indre roen blitt borte igjen i hverdagens mas og kav.

Noe som har hjulpet meg til å finne tilbake til den indre stillheten, er ordløs bønn. Ved å jevnlig gå inn i ordløs bønn blir stillheten på ny en virkelighet i mitt indre. Jeg er helt avhengig av jevnlig stillhet. Uten det blir jeg fort sliten og dagen kan bli et ork for meg. Særlig når hverdagens ytre krav gjør seg gjeldene. Jeg finner at det blir vanskelig å være styrt av mitt indre og jeg blir utmattet av alle ytre krav jeg møter. At jeg har det slik har kanskje med angsten å gjøre. Den gjør meg sliten og utmattet og gjør at jeg har liten overskudd. Når jeg praktiserer ordløs bønn og er i stillhet merker jeg hvordan mitt liv blir preget av stillheten. Jeg kan ta med meg den indre stillheten når jeg går ut i hverdagen igjen og jeg kan være mer innen fra styrt, i stedet for å føle meg styrt av alle ytre krav. Å ha det slik er ikke bare negativt, mitt manglende overskudd nærmest tvinger meg inn i stillhet og ordløs bønn slik at jeg kan orke hverdagen. Jeg blir veldig bevisst min avhengighet av Jesus,og det blir veldig virkelig for meg at uten ham kan jeg ingenting gjøre