Vi er forsonet med Gud gjennom Jesus
Kristus. Rom.5.10 sier at «Da vi ennå var Guds fiender, ble vi
forsonet med ham ved hans Sønns død.» Men vi trenger også å bli
forsonet med oss selv og våre egne liv. Livet blir ofte ikke slik vi
har tenkt. Vi kan ha opplevd psykisk eller fysisk sykdom som vi ikke
har blitt helbredet fra. Vi kan ha opplevd andre vonde ting som har
satt sitt preg på våre liv. Ofte har vi lett for å skyve slike
ting «under teppe», men de fortsetter å prege oss selv om vi later
som om disse tingene ikke eksisterer. Det kan være at disse tingene
gjør så vondt at vi ikke orker tanken på å gå inn i dem. Men det
vi trenger er å bli forsonet med våre liv slik de faktisk er blitt,
ikke slik vi skulle ønske at det var blitt. Torborg Aalen Leenderts
sier at det kan handle om det tapte, det ulevde og det istykkerlevde.
For meg handler det om å forsone seg
med at jeg har en angstlidelse som jeg ikke vet om kommer til å
forsvinne. Istedet for å sloss mot den, eller late som den ikke er
der, er jeg i en prosess hvor jeg forsoner meg med at jeg har en
angstlidelse, og paradoksalt nok er det nettopp ved å forsone meg
med angsten og at livet har blitt som det har blitt, at jeg blir i
stand til å gå videre i livet og oppleve at angsten ikke er like
truende som før. Den er der fortsatt men den har ikke like stor makt
over meg som for noen år siden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar