Angsten og troen

For åtte år siden holdt angsten på å spise meg opp innvendig Jeg spiste 4 valium om dagen og så bare frem til at jeg kunne ta neste tablett. Jeg hadde invalidiserende angst og bevegde meg mot det psykotiske. Først da akutteamet i kommunen fikk foreskrevet en annen type medisin til meg som hadde veldig god effekt fikk jeg hodet over vann for en stund. For det varte ikke lenge før angsten igjen økte til tross for de nye medisinene. Å komme til psykolog var heller ikke enkelt. Første gang jeg søkte fikk jeg avslag. Jeg måtte gå helt i kjelleren for jeg om sider fikk psykologhjelp. Først når jeg kunne fortelle at jeg hadde suicidale tanker ble jeg sluppet inn på DPS. Der fikk jeg kontakt med en psykolog som jeg gikk til en god stund før jeg uten å ha blitt så mye bedre, fikk plass i gruppeterapi, bevegelsesterapi og kunstterapi. Alt uten at det hadde store effekten på min tilstand. Det som på lang sikt hjalp meg var kontakten jeg fikk med miljøarbeidertjenesten i kommunen som fulgte meg opp gjennom flere år og som hjalp meg til å utfordre angsten. Jeg sliter fortsatt med angst,men jeg har lært meg til å forholde meg til den på en bedre måte. Jeg har ikke lengre så mye angst for angsten som jeg hadde før.

Men hvordan har så angsten påvirket mitt forhold til Gud? Det er liten tvil om at angsten har påvirket mitt kristenliv negativt. Når man har invalidiserende angst så påvirker det hele ens tilværelse. En side av min angstlidelse er skrupuløsitet. Det innebærer at jeg har en overfølsom samvittighet som skaper problemer i mitt forhold til Gud. Jeg får lett dårlig samvittighet for ting som folk flest ikke ville tenkt over. Men jeg har lært meg en ting det er at jeg kan komme til Gud med hele meg og hele mitt liv. Jeg prøver ikke lengre å gjemme bort sider av mitt liv for så å håpe på at de skal forsvinne av seg selv, noe de selvfølgelig ikke gjør. I stedet så har jeg begynt å gå til Gud med hele meg, både de de akseptable og de uakseptable siden av mitt liv, også skrupuløsiteten.

Da jeg ble en kristen på åttitallet ble jeg en del av trosbevegelsen. Der lærte vi at vi ikke skulle bekjenne negativt, men kun bekjenne Guds Ord. Dette førte til at man gjemte bort de uakseptable sidene av sitt liv og kun bekjente og fokuserte på seier fremgang, helse og rikdom. Og det fungerte på en måte for en tid. Men da angsten dukket opp sluttet de åndelige prinsippene jeg hadde bygd mitt liv på å fungere. I dag har jeg lært at jeg kan komme til Jesus med hele meg og mitt liv. Å gjemme bort sider av livet for Gud fører kun til at man lever sitt liv med utgangspunkt i seg selv ikke med utgangspunkt i Gud. Og vi er skapt til å leve med utgangspunkt i Gud som er kjærlighet. Dette innebærer at vi må komme til Gud med hele oss, også de uakseptable sidene av oss selv og våre liv. Slik gir vi Gud lov til å elske hele oss både våre sterke sider og også våre svake og uakseptable sider. Vi må akseptere alle områdene av våre liv og bringe dem til Gud slik at han kan elske dem og de kan forvandles i hans lys. Paulus sier i Ef. 5.13 at «alt kommer for dagen når det blir avslørt av lyset, og alt som kommer for dagen, er lys» Ved å bringe alle sider av oss selv inn i Guds lys, gjør at de blir forvandlet til lys. Livet består i å oppdage stadig nye sider av oss selv og å bringe dem inn i Guds lys og kjærlighet. Og la dem forvandles av ham. Ettersom vi gjør dette blir vi mer og mer vårt sanne jeg som er vårt jeg som lever med utgangspunkt i Gud og hans kjærlighet.