Keltisk kristendom del 5

De keltiske kristne hadde et nært forhold til naturen og dyrene. Harald Olsen skriver: «I den kristne keltiske forestillingsverden er Gud sterkt identifisert med og tilstede i sitt skaperverk. Gud er ikke bare verdens skaper, men også dens opprettholder, og er derfor nærværende på en måte som direkte og konkret kan erkjennes og oppleves. Gud har gitt seg til kjenne i den synlige verden, og naturens skjønnhet betraktes som en avspeiling og en avglans av den himmelske fullkommenhet» («Ilden fra vest» s. 77). I følge den keltiske tradisjonen talte Gud gjennom to bøker: Bibelen og skaperverket .

Videre sier Harald Olsen: «Opplevelsen av å være del av en stor helhet og sammenheng uttrykte seg i keltisk tradisjon i en sterk naturbevissthet og en tydelig glede over å leve i og nær naturen. Det var ikke først og fremst naturen i seg selv som interesserte, men naturen som en slags hellig bok, som en åpenbaring av Guds skapervilje og skapelseshandling. Det var dette aspekt ved naturen som ble gjort til gjenstand for meditasjon og refleksjon, og som nedfelte seg i bilder, toner og tekst. Det er Skaperens spor i hans skaperverk som betones. Og derfor er gleden over å være i Guds natur ikke en ren naturopplevelse, men først og fremst en forventning om og glede over å møte Skaperen selv her.(Ilden fra vest, s.91)

 Et rørende eksempel på kelternes forhold til naturen og dyrene finner vi i fortellingen om St Kevin som satt med armene utstrakt mens han leste skriften. En dag kom det en svarttrost og satte seg i hånden han. Den bygget et rede der og la egg. Ut av kjærlighet til fuglen ble Kevin sittende i samme stilling til eggene ble klekket og fuglene hadde fløyet.

Det finnes et stort antall fortellinger og legender om de kristne kelternes forhold til dyrene og naturen. Dette kom også til utrykk i mange av kelterens bønner. Her er et eksempel:

En million mirakler

Å du Guds sønn, gjøre et mirakel i

mitt liv: omskap mitt hjerte.

Du som lar ditt røde blod frelse

menneskeslekten, gjør mitt hjerte

hvitt.

Det er du som får solen til å stråle og

isen til å glitre. Det er du som får

elvene til å flomme og laksen til å

hoppe.

Din dyktige hånd får nøttetreet til å

blomstre og hveten til å bli gyllen.

Din ånd har komponert fuglenes

sanger og bienes summing.

Ditt skaperverk består av en million

vidunderlige mirakler. Alt er skjønt å

se på. Jeg ber deg bare om et eneste

mirakel til: gjør min sjel vakrere.

(Robert Van De Weyer «Keltiske bønner» s.14)