Et usynlig handikapp.

Har du brekt beinet kan alle se det. Har du angst så synes det ikke utenpå. For andre kan du se tilsynelatende frisk ut. Det er noe av det vanskelige med å ha angst. Når jeg møter andre mennesker går jeg ikke rundt og sier «Hei jeg heter John og har angst», samtidig så påvirker angsten mitt forhold til andre mennesker. Jeg har for eksempel lett for å isolere meg og ikke bli med på ting jeg blir invitert med på. Det er ikke så lett for andre å forholde seg til et usynlig handikapp heller.

Angst er veldig utmattende. Man blir rett og slett sliten av å ha angst.  Det blir lite krefter til å gjøre ting eller være med på ting. Lengselen etter ensomhet og stillhet blir stor. Dette prøver jeg å vende til noe positivt. For ensomhet og stillhet er steder hvor jeg kan møte Gud og Hans nærvær. Men samtidig er stillheten også et sted hvor jeg møter meg selv og min egen angst. Så stillheten kan være som et tveegget sverd. Allikevel føler jeg meg helt avhengig av å ha tid i stillhet og ensomhet. Her følger et lite dikt jeg har skrevet om stillhet:

Stillheten lokker

Og stillheten skremmer

Stillheten bringer fram

Rastløshet og den indre uro

Plapringen fra vårt sinn er

Øredøvende når vi er stille

Men stillhet er mer enn

Fravær av lyd og vårt plaprende sinn

Stillhet er også nærvær

Av Gud