Keltisk kristendom del 4

 Gjestfrihet var en grunnleggende ting for de keltiske kristne Her har vi alle noe og lære. Per-Eive Berndtson skriver i boka «Vindarna från vester»: «De kristne keltiske ledernes eget liv utfordret så vel fattig som rik. Bønn og engasjement for menneskers nød var dypt sammenvevd med hverandre. Å skille på tro og et sosialt evangelium var helt utenkelig for dem. Sosialt ansvar fløt ut fra et liv i hellighet og krevde at man brukte åndelige gaver, Etter hvert ble også gjestfriheten et viktig innslag i vanlige menneskers hverdagsliv og i samfunnet. Blant de ideal som man forsøkte å praktisere inngikk at man var villig til å sette av tid for å lytte på mennesker og gi hjelp til alle som behøvde det. I visse områder i Skottland fantes det en tradisjon at man ved et måltid hver uke, dekket på til en person mer en som fantes i husholdet. Dette gjorde man for å ha alt klart for å kunne ta imot Kristus som en uventet gjest. Dessuten var skikken en påminnelse om at alle som kunne tenkes å dukke opp skulle møtes med verdighet.»

Ray Simpson skriver følgende om gjestfrihet i boka «Keltiske veimerker: «Gjestfrihet er en måte å leve på som det er på tide å hente fram igjen. Gjestfrihet er smilet man møter både venner og fremmede med. Gjestfrihet er en varm omfavnelse. Det er å ta imot alle mennesker som en gave fra Gud, like fra barna i mors liv til de gamle som nærmer seg slutten av livet i en visnende kropp. Gjestfrihet er å skape rom der andre føler seg trygg, og kan falle til ro. Det er å bekrefte andre mennesker og oppmuntre dem til å bruke sine gaver.

En keltisk gjestfrihetsrune

Jeg så en fremmed i går,

Jeg satte mat på bordet,

helte drikke i begeret, spilte musikk å lytte til.

Og i Treenighetens hellige navn

velsignet han meg og mitt hus,

Mitt kveg og mine kjære.

Og lerka forkynte i sin sang:

Ofte, ofte, ofte

går Kristus forkledd

som en fremmed.»

Vi ser ofte dette temaet i keltisk diktning at den fremmede ofte viser seg å være Kristus selv. Et annet dikt fra boka» Ilden fra vest» av Harald Olsen sier:

«Enten solen står på sitt høyeste,

 eller månen og stjernene

gjennomtrenger mørket,

skal min lille hytte alltid være åpen.

Den skal aldri være låst for noen,

 for at jeg ikke skal låse den for Kristus selv.

Enten min gjest er rik og velstående,

eller han er fattig og fillet,

skal mitt spiskammers alltid være åpent.

 Jeg skal aldri nekte å dele min mat,

For at ikke Marias sønn skal gå herfra sulten.