Vi har ofte en dualistisk tilnærming til tilværelse. For
eksempel tenker vi ofte på det å gå i kirken som en hellig og åndelig handling,
mens det å gå på jobben på mandag er en sekulær handling. For de keltiske
kristne var det ikke slik. For dem var hele livet hellig. Dette gav seg utrykk blant annet i deres
bønneliv. De hadde en bønn for enhver anledning. De hadde morgenbønner, bønn
for å nøre opp ilden i ildstedet, bønn om å bevare ilden, bordbønn, bønn om
beskyttelse, bønn for arbeidet, kveldsbønn osv. osv.
Per-Eive Berndtson sier i boka «Vindarne från vester» . I
vår vestlige kultur blir det lett slik at vi kristne lever våre hverdagsliv på
arbeid og i hjemmet, mens vi er kristne på søndagene i kirken. I det store og
hele er denne oppdelingen både uønsket og ubevisst, men den finnes der
allikevel. I lengden medvirker den til vår sekularisering, ettersom Gud
tilslutt ikke får noen praktisk betydning eller innflytelse i vår hverdag. For
de kristne kelterne fantes det ikke noen oppdeling mellom det åndelige og det
hverdagslige. I stedet betonet man at alt henger sammen, at alt er åndelig.
I
keltisk kristendom:
Elsket man Skaperen og lærte Ham å kjenne gjennom
skapningen, dyrene og naturen.
Så man seg selv som det fineste som Gud hadde skapt. Det var
en åndelighet som lokket frem hvert menneskes indre potensial.
Tok man på alvor menneskets synd og menneskets behov for å
ta imot Guds tilgivelse gjennom frelseren Jesus Kristus
Regnet man med Den Hellige Ånds nærvær og Hans veiledning i
hverdagslivet.
Betonet man hvert menneskets ansvar for andre mennesker. Å
være gjestfri og dele med de fattige var viktige grunnsteiner i keltisk
kristendom."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar