Allerede som barn fikk Therese symptomer på OCD etter en
sykdomsperiode. Hun led av skrupuløsitet og var sterkt plaget med skyldfølelse
over ting som egentlig ikke var synd. For eksempel var hun følelsesmessig paralysert i
frykt over at vanlige tanker var dødssynder. Hun hadde skrupler over små
detaljer i sin oppførsel, og hun levde i sterk frykt for å krenke Gud. For å
bli kvitt skruplene gikk hun til sin søster med skyldfølelsen for å få
bekreftelse om at alt var i orden.
Ian Osborn sier i boken «Can christianity cure
obsessive compulsive disorder»: “Without a doubt, Therese suffered from a case
of childhood obsessive-compulsive disorder. Therese suffered from classic,
clinical obsession: intrusive, repetitive, unwanted ideas that she herself
recognized as “absurd.” They caused her such torment that they drove her
compulsively to seek support from others. As is true of all compulsions, the
peace that reassurances provided did not last – in Thereses case, no longer
than “a lightning flash”
Da Therese ble 14 år hadde hun en bedre periode og hun gikk
etterhvert i kloster hvor hun hadde både opp og nedturer. Etterhvert ble hun
igjen plaget av tvangsmessig frykt og tvil.
Etter å ha prøvd åndelig veiledning uten å få hjelp, bestemte hun seg
for å finne sin egen vei mot helbredelse.
Ian Osborn sier: «In a calculated and
deliberate manner, Therese sought a new way of perceiving God, a new set of
assumptions from which to view her tormenting fears. She searched for a strategy that would alleviate her
suffering. At age twenty-one, she found it. She called it her “Little way,”
sometimes referred to as the “way of spiritual childhood.” By emphasizing Gods
mercy, more infinite than a parents for a child, she found salvation in her own
weakness…Like the prodigal son, no matter what sins she might commit, she could
safely return to the arms of a God who would never forsake her….With her Little
Way in hand, she was able to accept her fearfulness, and timitidy, doubs and
scruples, obsessions and compulsions, as all part of her “littleness” which was,
in turn, always loved by God… Thereses life changed dramatically. She wrote,
produced and acted in plays. She composed poems…She assumed the post of “novice
master,” directing women much older than herself”
Men de gode tidene skulle ikke vare for Therese. Hun fikk
tuberkulose 23 år gammel. Hun fikk etter hvert tilbakefall av tvangstanker og
tvangshandlinger. Hennes «lille vei“ som hadde hjulpet henne før hjalp henne
ikke lenger. Igjen så hun etter en strategi som kunne hjelpe henne. Ian Osborn sier: «What was necessary
, she realized, was an abandonment to God even more complete than before…Unable
to even so much as conjure up a positive image of God, she risked all on a
faith supported by nothing she could either see or feel. She threw herself
completely on “the blind hope that I have in Gods mercy”…With her strategy of
total abandonment, Therese had again found a way to cast her tormenting
thoughts in a new light.” På slutten av sitt liv finner Therese nok en
gang fred. Hun dør av tuberkulose 24 år gammel.
Veldig interessant å lese om disse menneskene som også har hatt OCD.
SvarSlettEn veldig fin og interessant blogg du har!
- Rebekka
Tusen takk Rebekka. hyggelig at du liker den.
Slett