Å leve med angst og OCD.

Jeg har angst. Å leve med angst er vanskelig. Livet blir uforutsigbart. Man vet aldri når angsten slår inn. Men jeg har lært å håndtere angsten på en bedre måte nå enn det jeg gjorde for noen år siden. Da var jeg lammet ikke bare av angsten, men også av angsten for angsten. Når jeg får angst nå prøver  jeg å møte den med å tenke: «Angst har du hatt hundrevis av ganger før, det er ubehagelig men er ikke farlig, og det går over». Noen ganger hjelper det, andre ganger ikke

.

 Angst kan være skikkelig plagsomt. Når angsten slår til er det akkurat som å miste fotfeste i sitt indre. En drøss med katastrofetanker flyr gjennom hode og forteller om alt det forferdelige som kan skje eller om alt det gale man har gjort. Angsten gir også fysiske plager. Hodepine og stramme muskler i nakke og skuldre er noe som følger med. I tillegg har jeg lett for å isolere meg og ikke bli med på ting fordi jeg aldri vet når jeg får angst.

Jeg plages også av OCD (tvangslidelse). Jeg føler at jeg må gjøre ting på en bestemt måte, ellers så får jeg angst. Forskjellige ritualer både på det ytre og indre plan er med på å hemme meg i min livsutfoldelse. Dessuten lider jeg også av skrupuløsitet, det vil si en overfølsom samvittighet.

Til tross for alt dette, så tror jeg på Jesus og søker å følge Ham. Etter å ha levd med angst i 6 år er det mange mørke dager å se tilbake på. Johannes av Korset skriver om å gjennomleve sjelens mørke natt som et steg på vegen i det kristne liv. Nå var det nok ikke angst eller depresjon Johannes hadde i tanke da han skrev om den mørke natt, men som Vilfrid Stinissen sier er «psykisk lidelse ikke i seg selv mørk natt. Men den kan bli et element i natten hvis man frivillig aksepterer og gjennomlider den (« Natten er mitt lys» s.9)

Jeg tror Stinissen er inne på noe vesentlig når han sier at vi må akseptere vår psykiske lidelse. Når jeg aksepterer at jeg har en angstlidelse blir den mindre truende og lettere å håndtere. Angsten for angsten blir mindre. Ikke det at angsten er blitt borte, men den er lettere å forholde seg til.

Her følger et dikt jeg har skrevet om det å ha angst:

Angsten knuger meg ned,

inn i mørke og forvirring.

Alt forrykkes,

og jeg mister fotfeste for en stund,

inntil angsten legger seg som havet.

Og alt blir rolig, verden blir igjen forutsigbar