Monarkianisme

Monarkianisme var en kjettersk bevegelse på 200 taller e. Kr. Det var en bevegelse som var opptatt av å bevare Guds enhet på en slik måte at det gikk ut over synet på Kristi guddommelighet. monarkianismen var delt opp i flere retninger.

Adoptionisme var en retning som hevdet at Jesus ikke er av Guds natur, men først ble «adoptert» som Guds sønn ved dåpen(Wikipedia)

Modalisme var en retning som forvrenger treenigheten til å være ikke tre personer , men tre aspekt  av Gud som åpenbarer seg i forskjellige tidsepoker. Adoptionismen bevarer Guddommens enhet ved å ofte Kristi guddommelighet, modalismen ved å oppgi Kristus og Den Hellige Ånd som personer.( «Heresies» Harold O. J. Brown)

Vi ser her igjen at når man ikke er i stand til å akseptere det paradoks og mysteriet som treenigheten er så faller man fort inn i forskjellige vranglærer.

Montanus.

Montanus var en vranglærer som virket rundt 156 e. Kr « Montanus følte at kirken…holdt på å falle tilbake til verdslighet, og prøvde å kalle den tilbake til sin første kjærlighet ved å vektlegge Den Hellige Ånds direkte ledelse.»(«Heresies» Harold O. J. Brown).

 I motsetning til Marcion hadde han i utgangspunktet en ganske ortodoks teologi. Marcion som hadde Paulus som utgangspunkt, var en «fundamentalist» som holdt seg til et utvalg av autorative tekster, Montanus derimot som hadde Johannes som utgangspunkt var en «karismatiker» som mente at han fikk direkte åpenbaringer av Den Hellige Ånd. Problemet til Montanus var at han gikk utover det som var skrevet. Der Marcion tok feil ved å fjerne GT og deler av NT, tok Montanus feil ved å legge til det som var skrevet.

«Influert av Johannesevangeliets beskrivelse av hvordan Jesus skulle sende Den Hellige Ånd, erklærte Montanus at han var talsmann for Den Hellige Ånd.» («Encyclopedia of Heresies and Heretics», Chas S. Clifton) Montanus og hans to kvinnelige disipler Maximilla og Prisca kom i ekstase og profeterte. De trodde at de levde i de siste dager og at Jesus snart ville komme igjen. De bad sine etterfølgere å ikke gifte seg og gikk så langt som å be gifte par om å skille seg.  «Men som så mange profetiske grupper siden, opplevde Monatistene at Jesu andre komme ikke gikk i oppfyllelse som de hadde forutsett, alikevel var de fortsatt overbevist om at de levde i de siste dager.» («Encyclopedia of Heresies and Heretics», Chas S. Clifton)  Men deres misbruk av de profetiske gaver gjorde «at de karismatiske gavene kom i vanry i lang tid fremover» (Wikipedia)

Som med Marcion har vi også her noe å lære av Montanus feil. Først og fremst som det står i 1. Kor 4.6 «Brødre, nå har jeg brukt meg selv og Apollos som eksempel, for at dere kan lære ikke å gå ut over det som er skrevet» All profetisk tale må tåle å bli prøvet på Guds Ord. 1Kor 14.29 sier at «To eller tre kan tale profetisk, og de andre skal prøve det de sier»

Marcion

Marcion, født i år 85 e. Kr. er en av de første store vranglærerne som kirken møtte. Veldig mye kunne vært sagt om Marcion og hans lære, han hadde for eksempel en del likheter med gnostisimen. Her tenkte jeg å ta opp en side ved hans vranglære som vi faktisk kan lære noe av. Marcion begikk den feil å fremheve et enkelt aspekt av evangeliet på bekostning av helheten. Han forenklet evangeliet til å dreie seg om «konflikten mellom tro og loven og gjorde det til det grunnleggende prinsipp som dominerte alt annet» («Heresies, Harold O. J. Brown)

Dermed kunne han ikke akseptere verken Det Gamle Testamentet eller flere av evangeliene. Det eneste han godtok i sin kanon var deler av Lukas evangeliet og ti Paulusbrev. Nå kan det ha vært flere grunner til at Marcion ikke godtok GT, blant annet hadde han det gnostiske synet at GTs Gud ikke var den samme som NTs Gud. Men her ønsker jeg å peke på Marcions forenkling av evangeliet hvor han satte konflikten mellom lov og tro som det dominerende prinsipp. Luther sto faktisk i fare for å følge Marcion med sitt sterke fokus på lov og tro da han vurderte å fjerne Jakobs brev fra NT. Som vi vet gjorde han ikke dette i motsetning til Marcion.

Men det er nettopp her vi har noe å lære. Vi står nemlig også i fare for å gjøre nettopp det som Marcion gjorde, vi har lett for å fremheve et aspekt ved evangeliet i en slik grad at det går ut over helheten eller at helheten blir tolket ut fra et enkelt aspekt. Biben sier at «summen av ditt Ord er sannhet.»(Salme119,160)

 Vi trenger også å innse og akseptere at Skriften inneholder mysterier og paradokser. Det er noe vranglærerne ofte ikke klarer å leve med dermed går man feil. Et eksempel er treenigheten, noe f. eks Jehovas vitne ikke aksepterer. En annen side er inkarnasjonen, at Jesus er både Gud og menneske, dette har vært gjenstand for vranglærer der man enten betoner Jesu Guddommelighet på bekostning av hans menneskelighet, eller man betoner han menneskelighet på bekostning av han Guddommelighet.

Som kristne må vil lære å leve med paradokser og mysterier, og vi trenger å høre hele Guds råd, og ikke fremheve et enkelt aspekt ved evangeliet i en slik grad at det går ut over helheten.

Den apostoliske trosbekjennelse

I mitt forrige blogginnlegg har jeg tatt for meg trosbekjennelsenes sentrale plass i den tidlige kirke. Jeg tenkte at her skulle vi se litt nærmere på den trosbekjennelsen som benyttes i Den norske kirke  og historien bak denne bekjennelse som også kalles den apostoliske bekjennelse. La oss begynne med å se på denne bekjennelse som de fleste av oss har et visst kjennskap til:

Jeg tror på Gud

Fader den allmektige

Himmelen og jordens skaper,

Jeg tror på Jesus Kristus,

Guds enbårne sønn, vår Herre,

som ble unnfanget ved den Hellige Ånd,

født av jomfru Maria,

pint under Pontus Pilatus,

korsfestet,

død og begravet,

for ned til dødsriket,

sto opp fra de døde

tredje dag,

for opp til himmelen,

sitter ved Guds, den allmektige

Faders høyre hånd,

Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Jeg tror på Den Hellige Ånd,

En hellig, allmen kirke,

de helliges samfunn,

syndenes forlatelse,

legemets oppstandelse

og det evige liv.

Denne bekjennelse er en bekjennelse som vi finner i den vestlige kirke. Til tross for tittelen «Den apostoliske trosbekjennelse» kan den ikke spores i sin nåværende form lenger tilbake enn rundt 700 tallet e.Kr. Før denne tid har det eksister en hel «familie» av trosbekjennelser. Vi har for eksempel den italienske typen, den nordafrikanske og den sydfranske typen. Det er den sydfranske typen som ligner mest på den apostoliske bekjennelse. Til tross for at de er forskjellig sier Oskar Skarsaune i boken «Troens ord» at «de åpenbart er variasjoner over en felles «grunntekst»; slektskapet mellom dem er så stort at det er en nødvendig slutning.» Videre sier han at «om vi hadde trukket inn flere bekjennelsestekster fra 300- til 600 tallet og fra flere kirkeprovinser (Spania og Balkan), hadde dette bildet bare blitt bekreftet. Vi står overfor et mangfold av nært beslektede tekster som ikke først og fremst er avhengige av hverandre, men av en felles «grunntekst»».

Rufus skrev i ca 404 en bok hvor han gjør rede for den bekjennelse som var i bruk i Roma og som var svært lik den italienske bekjennelsen. Oskar Skaraune sier; «Roma-menighetens bekjennelse synes altså virkelig å være den «grunntekst» de andre bekjennelsene bygger på og som vi nesten eksakt kunne rekonstruere som deres «felles multiplum»».

Språkeksperter anseer i følge Skarsaune at den gammelromerske bekjennelsen som den ble kalt, opprinnelig var skrevet på gresk, og dermed stammet fra den tiden gresk var gudstjenestespråk i Romas menighet. På grunnlag av dette ansees den gammelromerske bekjennelse å ha blitt formulert så tidlig som på 200-tallet. Den apostoliske trosbekjennelse har med andre ord et svært gammelt opphav.

Meliton av Sardes.

Jeg har nettopp lest en veldig interessant liten bok; «Om påsken» av Meliton av Sardes.(Ca. 170 e. Kr.) Den er interessant av flere grunner, ikke minst fordi den er den eldste kristne påskepreken vi har, funnet så sent som i 1930. Før denne tid var den ansett som tapt, kun omtalt av Eusebius av Cæsarea i hans kirkehistorie(300-324 e. Kr.)

Meliton har en typologisk skrifttolkning, det vil si en skrifttolkning hvor man tolker enn begivenhet som et forbilde for senere begivenheter. Vi har et godt eksempel på dette i 1. Kor.10 hvor Paulus sier; «Dessuten, søsken vil jeg ikke at dere skal være uvitende at alle våre fedre var under skyen, alle gikk gjennom havet, alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, alle spiste den åndelige mat, og alle drakk den åndelige drikk. For de drakk av den åndelige Klippen som fulgte dem, og den Klippen var Kristus. Men de fleste av dem fant Gud ikke behag i, for de ble jo slått ned i ørkenen. Disse hendelsene ble forbilder for oss slik at vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det onde.»

Meliton beskriver sin typologiske skriftfortolkning på følgende måte, som et kunstverk hvor man først lager en modell av det endelige verket:

«Med forbilde har det seg slik:

Det lages ikke som det endelige verk,

men som en modell,

for at man gjennom den

kan se det fremtidige verk.

Derfor lages først et utkast til det kommende verk,

av voks eller leire eller tre,

slik at det fremtidige verk

-større i høyde, sterkere i kraft,

vakrere i formen og rikere i utsmykningen-

kan ses i den lille og foreløpige modell.

Men når verket selv er skapt,

blir modellen lagt til side som unyttig.

Den må vike for den virkelighet hvis forbilde den var.»

På samme måte som Paulus tar Meiton i bruk GT som forbilde på virkeligheten. Han skriver:

«Slik også med Herrens mysterium:

Forbilde var der lenge før,

Mysteriet ble sett gjennom modellen

-og derfor blir det i dag trodd når det skjer,

skjønt menneskene regner det som nytt.

For Herrens mysterium er gammelt og nytt

gammelt i følge loven,

nytt i følge nåden.

Men om du ser nøye på forbildet

vil du også kunne se virkeliggjørelsen.

Derfor: Vil du se Herrens mysterium,

så se på Abel som ble myrdet som ham,

på Isak som ble bundet som ham,

på Josef som ble solgt som ham,

på Moses som ble satt ut som ham,

på David som ble forfulgt som ham,

på profetene som led for Kristus som ham.

Se også på lammet som ble slaktet i Egyptens land,

det som slo Egypt,

men reddet Israel ved sitt blod.»

Melitons påskepreken har mange gode sider, men det må også innrømmes at prekenen har elementer som vi godt kunne vært foruten. Han går til kraftig angrep på jødene og legger mer eller mindre all skyld på dem for Jesu død. Oskar Skarsaune sier følgende om avsnittet i prekenen som handler om dette: «Dette avsnittet er ett av de klassiske uttrykk for det vi kunne kalle den oldkirkelige antijudaisme. Den skulle bli en skjebnesvanger arv å trekke med for kirken i alle senere århundrer, og har avfødt de frykteligste konsekvenser i form av mer og mindre voldelige forfølgelser av jøder fra kristnes side»

Så Melitons preken har både gode og mindre gode sider hvor vi får ta til oss det gode og legge det andre til side, som også Oskar Skarsaune sier det; «Noen ganger kan man bare lære av kirkefedrene ved å lære av deres feilgrep»

Boka er for tiden til salgs på vivo.no til 20 kr.

Klassisk kunst og modernismen

Modernismen hyllet fremskrittet og så med forakt på fortiden. Slik også i kunsten, de gamle mestre ble foraktet og det nye og innovative ble hyllet. Den klassiske kunsten som de gamle mestre sto for bygde på bestemte regler som for eksempel lineær og atmosfærisk perspektiv, og forskjellige komposisjonsmessige regler. Disse reglene ble brukt til å skape et verk som formidlet noe meningsfullt til betrakteren.

Modernismen var inspirer av bland annet Nietzsche som sa: "Den som ønsker å være skapende ... må først sprenge og ødelegge godtatte verdier" Resultatet av å følge denne filosofien ser vi i kunsten de siste hundre år. Langt fra å være skapende har den i stigende grad gjort kunsten meningsløs og kun ute etter å sjokkere.

Men den klassiske kunsten var ikke død. Etter å ha ligget på sidelinjen de siste hundre år, er den nå i ferd med å komme tilbake. Dette er en av de mer positive effektene av postmodernismen, som er åpen for fortiden i motsetning til modernismen som forakter den. Det har dukket opp stadig flere kunstskoler som baserer seg på klassiske idealer, et eksempel er The Florence Academy of Art, hvor jeg selv har gått på sommerskole.  Det har etterhvert dukket opp flere arenaer hvor klassisk figurativ kunst blir holdt i hevd. Ønsker du å ta en kikk på hva som rører seg på en av disse arenaene kan du for eksempel ta en titt på Art Renewal Center.

Verdensdagen for psykisk helse

I dag er det verdensdagen for psykisk helse, hvor fokuset settes på denne viktige siden av våre liv. Vi har alle en psykisk helse, og ifølge folkehelseinstituttet vil mellom 30 og 50 prosent av oss få en psykisk lidelse i løpet av livet. Dette berører med andre ord svært mange av oss. Åpenhet rundt, og kunnskap om psykiske lidelser er derfor viktig, ikke minst fordi det er mange som ikke søker hjelp. Et annet problem er for de som faktisk søker hjelp, og som oppdager at det ikke er hjelp å få på DPS før du er mer eller mindre suicidal. Dette er dessverre realiteten for mange psykisk syke i Norge i dag.

For mange av oss som sliter med angst slik jeg selv gjør, er det heller ikke sikkert at hjelp hos psykolog gir den beste hjelpen. En time i uken hos psykolog er ofte ikke nok for å bli hjulpet selv om det selvfølgelig er bra å få noen å snakke med om det som er vondt og vanskelig. Når det gjelder angst så er det ofte behov for eksponeringstrening, hvor du eksponeres for det du har angst for. Dette fører til at angsten minker på sikt, og gjør at du kan leve et mer normalt liv. Psykologen har som regel ikke mulighet til å bli med deg ut der livet leves og hjelpe deg rent praktisk med eksponeringstrening. Og å drive eksponeringstrening på egen hånd oppleves ofte som svært tøft, fordi det på kort sikt øker angsten. Personlig fikk jeg mer hjelp av folk fra miljøarbeidertjenesten i kommunen, som ikke bare oppmuntret meg til å drive eksponeringstrening, men som også var med meg under eksponeringen.

Årets kampanjenavn for verdensdagen for psykisk helse er «Se hverandre – kast maska!». Det synes jeg er et godt råd uansett hvordan det står til med vår psykiske helse.  I den forbindelse har jeg skrevet følgende dikt:

Maskene faller,

barnets ansikt åpenbares.

Det sårbare barnet.

Maskene faller,

sårene åpenbares.

Gi dine sår luft

Maskene faller -

Som å kaste seg ut

i det store intet.

Maskene faller.

Slik at vi kan se,

hverandre

slik som vi virkelig er,

ikke slik vi skulle

ønske vi var.

Maskene faller