Johns poetiske hjørne.

Poesi taler

fra stillhet til stillhet

ord fra det ordløse,

det som ikke kan uttrykkes

i ord, men fra

inntrykk i sjelen

som overskrider ordene

det er poesi.

Johns poetiske hjørne.

Palatin, keisernes domene,

så langt i fra Sønnens stall

som det går an. Ham kongen

over alle konger født i en stall

og lagt i en krybbe, sitter nå

på tronen, mens keisernes

palasser på Palatin kun er

ruiner.

Johns poetiske hjørne.

Uendelig dyp er

Han som sitter på tronen

Som ble menneske

synlig for alle

men ikke gjenkjent

av de som burde visst bedre.

Men de utslåtte, syke og nedbrutte

forsto, de kjente igjen

Han som sitter på tronen

Å trene.

Som de fleste av mine lesere vet sliter jeg med angst. Samtidig prøver jeg å finne måter å møte angsten på som kan gjøre den mindre truende. De siste ukene har jeg begynt å trene. Det å trene skal ifølge forskningen virke både mot depresjon og angst. Jeg prøver å løpe ca. annenhver dag og jeg trener i intervaller. Det vil si at jeg går noen minutter og så løper jeg noen minutter, og slik forsetter jeg gjennom hele økten. Jeg har begynt på et treningsopplegg hvor jeg begynner veldig pent og forsiktig og hvor treningsmengden økes gradvis uke for uke over 30 uker. Vi har kjøpt oss en tredemølle slik at jeg kan holde treningen i gang også når det ikke er vær til å trene ute. Jeg trener ikke først og fremst for å gå ned i vekt eller å komme i form, jeg trener for å bedre min psykiske helse. Om jeg går ned i vekt eller kommer i form er en bonus som jeg tar i mot med glede men det er ikke min hoved motivasjon. Så det blir spennende å se om treningen virker slik forskningen hevder. Uansett er det ikke feil å trene. Det er bra for både kropp og sjel.

Tidebønn

Kristenlivet er som livet forøvrig. Det har sine oppturer og sine nedturer. I perioder kan det være vanskelig å be. Gud kan føles fjern. Et hjelpemiddel i en slik tid kan være å be tidebønner. Ferdig formulerte bønner som kan være med å bære deg gjennom vanskelige tider eller når du finner det vanskelig å formulere dine egne bønner. Bønner for hver dag og for forskjellige tider av dagen. Du kan be alle bønnene eller du kan be bønner for en bestemt tid av dagen alt etter hvordan din dagsrytme er. Det finnes flere bøker med tidebønner å få kjøpt. En som er splitter ny på markedet akkurat nå er boka Tidebønn, en annen er Tidebønn, daglige bønner fra Bibelen, eller du kan også få tak i en bok med keltiske bønner som heter Din rytme din bønnsom er skrevet av Ray Simpson

Poesi

Jeg har stor glede av å lese poesi. Poesi kan berøre deg på en helt annen måte en annen litteratur. Jeg har flere favorittdiktere. En er Hans Børli, en annen som jeg leser nå om dagen er Arnold Eidslott. Eidslott er en modernist, men han er ikke bare en modernist han er også en kristen noe som kommer tydelig til utrykk i hans poesi. Her følger et utdrag fra et av hans dikt som berørte meg dypt da jeg nylig leste det:

Åpen som himmelen er Gud

Nærmere enn ditt åndedrett

er Herren og Hans hærskarer

Hans kjærlighet er som vannet

Det samles alltid i det laveste.

Johns poetiske hjørne.

Sakte siger livet frem

som en båt i livets natt

i mørke og tåke er

sikten dårlig, men

livet står aldri stille

siger frem, siger frem

i ukjent farvann

mot fremmed land

Å skrive livet.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på bloggen. Det har nok flere grunner. For noen måneder siden mistet jeg min far og vi har hatt mye arbeid med å rydde leiligheten hans. I tillegg har jeg slitt med noe mer angst den siste tiden, kanskje fordi jeg måtte slutte med noen av medisiner jeg bruker. Dette måtte jeg gjøre for fortsatt å kunne kjøre bil. Jeg følte også at jeg hadde gått tom for noe å skrive om. Samtidig føler jeg at det å skrive er terapi, jeg leser faktisk en bok for tiden som heter «Writing as a way of healing. How telling our stories transforms our lives.» Noe av det første som står i boken er; «What is healing, but a shift in perspective». Dette talte sterkt til meg for når det gjelder angst så er et av problemene det perspektiv vi har. Angst oppstår fordi vi ser og møter tilværelsen på en bestemt måte. Helbredelse av angsten kan rett og slett være å få et nytt perspektiv . Og det er her det å skrive kommer inn. Ved å skrive om angsten og få litt distanse til den, rett og slett se den litt utenfra kan hjelpe oss å se den med nye øyne. Min økte angst kan derfor også ha med at jeg hadde sluttet å skrive om den. Å skrive vil ikke fjerne angsten men kan hjelpe oss å se på den fra et annet perspektiv. Den kan bli mindre truende. Angst er ikke farlig, det bare føles slik når man har angst. Å skrive om den kan være med å ufarliggjøre den og hjelpe meg til å få et annet perspektiv på den.

Å øse ut sin klage for Gud

Idag leste jeg Salme 142 og ble grepet særlig av v.3 Her sier David: « Jeg øser ut min klage for ham, forteller ham om min nød.» I min tid i trosbevegelsen var ikke dette en salme jeg hørte det ble forkynt mye over. David sier at han øser ut sin klage for Herren og forteller ham om sin nød. Dette understreker at det å bringe sin nød og sin klage til Gud er helt legitimt. Gud tåler å høre vår klage. Vi kan komme til ham med absolutt alt i våre liv. Vi blir jo bedt om å komme til ham med våre synder, da tåler han nok også at vi kommer med vår klage og vår nød. Det å sette ord på det som er vanskelig er ikke en oppfinnelse fra den moderne psykologien, det ble beskrevet i Bibelen for flere tusen år siden. Vi har så lett for å gå å bære på ting som er tungt uten å dele det med verken mennesker eller Gud. Har du noe du går å bærer på? Fortell Gud om det, øs ut din klage for ham og fortell ham om din nød. Han vet akkurat hvordan du har det. Noen ganger er det også godt å snakke med et annet menneske om det som er vanskelig. Ofte kvier vi oss for det, men hvis vi gjør det vil vi oppleve hvilken lettelse det er å legge våre byrder av oss på denne måten. Gal. 6.2 sier «Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.»

Livet

Livet er det som foregår, mens du leter etter dets mening. Ja ofte går livet oss forbi mens vi søker dets mening. Livet er sorg og livet er glede, livet er fødsel og livet er død. Livet går fra begivenhet til begivenhet og ofte kan vi ikke gjøre annet enn å følge med, selv når vi føler at vi ikke orker mer, men livet bryr seg lite om slikt. For meg har det vært en tid med store begivenheter. Vi har nettopp feiret min datters bryllup, og nå noen uker senere hadde vi dødsfall i den nærmeste familien, og i begynnelsen av juni venter vi vårt fjerde barnebarn. Som mange har merket har det ikke vært mange oppdateringer på bloggen siste måned, men det har rett og slett ikke vært tid eller overskudd til det. I tiden som kommer blir det også mye som må gjøres, vi må rydde og selge en leilighet etter dødsfallet, men vi har i hvertfall meldt oss på en retreat på Lia gård i juni og det gleder jeg meg til. Da kan vi få legge bort all travelhet og gå inn i stillheten og søke Gud og hans nærvær. Samtidig tror jeg det er viktig å se at Gud finnes tilstede midt i alle livets omskifteligheter og begivenheter i gleder såvel som sorger. Gjennom alt bærer Han oss.

Gud og det skjønne.

Kunst kan gjennom sin skjønnhet peke mot Gud. Selv om kunstneren ikke tenkte det slik kan skjønnhet i et kunstverk peke mot Gud. Han er skjønnhetens opphav og kilde. Slik er et også med musikken. Dens skjønnhet peker på Gud. For ikke snakke om skjønnheten i naturen. Da Jesus hadde sitt inntog i Jerusalem på eselfolen så begynte disiplene å rope; «Velsignet i Herrens navn være kongen, han som kommer!Fred i himmelen og ære i det høyeste!» Fariseerene sa da til Jesus; «Mester, tal dine disipler tilrette,» Da svarte Jesus; «Jeg sier dere: Dersom de tier skal steinene rope.»(Luk.19.38-40) Jeg oppfatter skjønnheten i kunsten og musikken og naturen som steiner som roper om Gud og hans skjønnhet.  

Angst.

Angst er noe merkelige greier. Nå har jeg nettopp vært noen dager i London og ikke merket så mye til angsten mens jeg var der, men dagen vi skulle dra hjem, da fikk jeg angst for alt mulig. Men som jeg pleier å si til meg selv når jeg får angst; «Angst har jeg hatt hundrevis av ganger før, det er er ubehagelig, men det er ikke farlig, og det går over.» Det gjorde det til slutt denne gangen også. Og ikke noe av det jeg hadde angst for at skulle skje, skjedde, alt gikk bra. Det er gjerne slik det er å ha angst. Man lager seg katastrofetanker om alt som kan gå galt. Og som regel skjer ikke noe av det man har hatt angst for. Men nå er jeg vel hjemme etter noen flotte dager i London. Angsten har stort sett lagt seg og alt er vel.

Johns poetiske hjørne

Liten tid

lang tid

kort tid

dårlig tid

god tid.

Tid kan være

så mangt.

Hvordan vil jeg

at min tid skal være?

Mine tider er i din hånd.

Trygghet og risiko

Vi har et grunnleggende behov for trygghet. Skal vi takle alle forandringene som livet bringer må vi ha en grunnleggende trygghet i våre liv. Uten trygghet blir livets forandringer lett til noe vi føler som en trussel og som vi vil prøve å unngå. Er vi derimot grunnleggende trygge i vårt indre er vi i større grad i stand til å takle endringer. Per Anders Nordengen sier i boka «Når forandring ikke fryder» at vi «har behov for både trygghet og risiko. Tryggheten er til for at vi skal ha holdepunkter som bærer oss gjennom livets endringer, mens risikoen gjøre oss i stand til å møte nye utfordringer.» Den siden av oss som handler om risiko er det som hjelper oss å ta nye skritt inn i det ukjente. Det har å gjøre med vekst og endring, noe som er en grunnlegende del av livet. Nordengen sier; «Dersom vi skal bli endringsdyktige, er vi nødt til å utvide den delen av oss som handler om risiko. På samme måte som vi har behov for trygghet i tilværelsen, har vi også behov for å vokse, utvide grenser, utvikle oss, være nyskapende, nysgjerrige og kreative. Vi trenger utfordringer, spenning og risiko. Vi må ikke forbli i en stillestående trygghet, men også søke å komme videre, utvikle oss, ta sjanser og våge nye ting. Normale og sunne mennesker har behov for både trygghet og risiko. Begge deler forsterker hverandre. Sunnhet er å leve i spenningsfeltet mellom ro og bevegelse, det stabile og det foranderlige, det kontrollerende og det kreative. Både trygghet og risiko må være til stede for å ha den rette balansen i møte med livets endringer.» Det å leve med angst som er en del av mitt liv gjør at det er veldig lett å søke tryggheten og unngå risikoen, men de gangene jeg tar risikoer og gjør ting som er utenfor min komfortsone så opplever jeg ofte gleden ved å mestre det som så umulig eller vanskelig ut, og det er med på å styrke min selvfølelse. Livet er ikke noe statisk, men er i stadig forandring. Derfor trenger vi både trygghet og evnen til risiko.

Musikk som forener.

I går var jeg på konsert i Oslo Domkirke og hørte på Jordi Savall med musikk i fra Balkan. Det ble en flott musikalsk reise med mye vakker musikk. Jordi Savall evner med musikken å føye sammen det som har vært splittet og fragmentert politisk og religiøst. Med musikere fra mange forskjellige land har han et stort musikalsk repertoar å spille på. Få ting kan bringe mennesker sammen som musikken kan det. Musikk er en av de tingene som ikke opphører på jorden men som vil fortsette i himmelen og som vil forene oss i lovprisning og tilbedelse av Gud. Dermed er det ikke rart at musikk også kan forene oss på jorden. Musikken er en av Guds store velsignelser, og bringer glede, trøst og mange andre gode følelser og det er en av de store godene i en ofte splittet og fragmentert verden. Du kan finne en smakebit av Jordi Savall her.

Johns poetiske hjørne

En vandringsmann er jeg

en pilegrim på vei

til et land, langt borte

men allikevel så nær.

Jeg støtter meg

til vandringstaven,

den er god å ha

når det røyner på

i bratte motbakker.

Mist ikke motet,

målet for din vandring

bærer du med deg

i ditt hjerte.

Fellesskap og kontemplasjon

Som mennesker må vi lære oss å leve med motsetninger, ellers blir vi ikke hele mennesker. På den ene siden er vi kalt til å leve et liv i ensomhet, stillhet og kontemplasjon, på den andre siden er vi kalt til å leve i fellesskap med hverandre. Vi er alle forskjellige og har forskjellige preferanser. Dette gjør at vi lett ser motsetninger som en trussel mot vårt innerste vesen. Hvis våre preferanser er å leve i stillhet, ensomhet og kontemplasjon vil fellesskapet føles som en trussel mot det vi oppfatter som vårt innerste vesen. Hvis vi derimot henter vår styrke fra fellesskapet vil stillhet, ensomhet og kontemplasjon lett sees på som unødvendig navlebeskuelse. I stedet for at vi ser på hverandre som en trussel skulle vår forskjellighet oppmuntre og hjelpe oss til å leve med disse motsigelsen på en god måte. Den fellesskapsorienterte skulle oppmuntre og hjelpe den kontemplative til å sette pris på fellesskapet, og den kontemplative skulle oppmuntre og hjelpe den fellesskapsorientererte til å sette pris på ensomhet og stillhet. Dette betyr ikke at vi skal fornekt den vi er eller de preferansene vi har men vi skal hjelpe hverandre til å bli hele mennesker hvor både det kontemplative og fellesskapet er med å gi styrke til hverandre. David Steindl-Rast sier; «Å være sammen uten mulighet for ensomhet, er ikke sant samvær, men å leve side om side. Bare å leve side om side, er fremmedgjøring. Vi trenger tid og rom til å være alene, til å finne oss selv i ensomhet før vi kan gi oss selv til hverandre i et sant samvær» Videre sier han; «Man trenger sterke røtter i fellesskapet for å være positivt ensom når man er alene, i stedet for å være isolert. Positiv ensomhet er å være støttet av fellesskapet når man er alene.»( Esther De Waal, «Å leve med motsigelser»)

Er livet en stadig voksende tilstand av framgang og velvære?

I Bibelgruppen jeg går i leste vi nylig 3. Johannesbrev. Jeg har en Bibelutgave som heter «Bibelen Guds Ord studieutgave» hvor det står kommentarer til Bibelversene. I v. 2 i 3.Joh. står det «Du elskede! Jeg ber om at du må ha framgang i alle ting, og være ved god helse, slik som også din sjel har det godt.» I kommentaren til dette verset står det blant annet følgende; «Det viser klart at i Guds øyne er det å ha det godt og ha framgang ikke et flyktig øyeblikks fenomen, men en stadig voksende tilstand av framgang og velvære. Dette gjelder på alle områder av livet – åndelig, fysisk følelsesmessig og materielt». Jeg reagerte umiddelbart på dette. Dette er ikke annet enn klassisk trosforkynnelse som ikke tar høyde for livet og livets foranderlighet. For er det noe her i verden som er sikker så er det at livet forandrer seg og er usikkert. Det kan være sykdom, fysisk eller psykisk som rammer oss eller vi kan miste en av våre kjære og det kan være at vi må gjennom en svært krevende sorgprosses for å komme videre i livet. Eller hva med kristne som forfølges for sin tros skyld? Da blir det i mine øyne for lettvint å snakke om at livet skal være en «stadig voksende tilstand av framgang og velvære» som det står i kommentaren. I mitt liv er det i hvertfall ikke slik at livet har beveget seg i en rett linje oppover. Det har vært et liv med fremgang, men også med nedturer forårsaket av perioder med angst. Det har i perioder gått oppover, men i andre perioder nedover, og jeg tror ikke at det skyldes mangel på tro, men har å gjøre med livets omskiftelighet. Der fleste av oss vil før eller siden oppleve sykdom eller å miste noen vi er glad i . Å hevde at livet skal være en «vedvarende tilstand av framgang og velvære» gir et falskt bilde av livet vi lever her på jorden. Å leve i tro på noe slikt gjør dessuten at vi ikke er forberedt på livets vanskeligheter som før eller siden vil ramme oss. Selvfølgelig har vi lov til å be om Guds velsignelse over våre liv, men vi må også ta inn over oss at vi lever i en ufullkommen og fallen verden hvor vonde ting skjer også med gode mennesker. Rom. 8.35 og 37 sier: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst forfølgelse, hungersnød, nakenhet far eller sverd...Men i alt dette skal vi mer enn seire ved Ham som elsker oss.»

Mammutsalg

Nå har bøkene fra årets Mammutsalg kommet. Følgende bøker har kommet i posten og burde gi noen timer med leseglede:

«En sky av ikkeviten» Anonym forfatter

«Ortodoksi» G.K. Chesterton

«Kirkefedrene» Benedikt XVI

«Hva er da et menneske-Samtaler om Jesu lignelser» Karsten Alnæs og Notto R. Thelle

«Songar» Jon Fosse

«Romeo og Julie / En midtsommernattsdrøm» William Shakespeare

«Demokrati eller islamisme» Hallgrim Berg

«Leonardo Da Vinci og hans tid» Atle Næss

«Hans Gude – En kunstnerreise» Nicolai Strøm-Olsen

"Silence"

På tirsdag var jeg og så Martin Scorseses film «Silence» om forfølgelse av kristne i Japan på 1600 tallet. Og om hvordan kristne ble torturert til de frasa seg troen eller drept om de ikke gjorde det. Det var en film som gjorde inntrykk av flere grunner. En av grunnene er at dette ikke er et fenomen som ikke eksisterer lenger. Faktisk så blir svært mange kristne forfulgt for sin tros skyld også i dag. Et annet aspekt, er hva med meg selv, hva ville jeg gjort om jeg ble utsatt for tortur eller truet med å bli drept for min tros skyld? Ville jeg holdt fast ved Jesus. Ville jeg holdt ut? Samtidig er det også en film om de som faktisk falt fra. Hva skjedde med dem? I filmen blir de kristne befalt å tråkke på et bilde av Kristus og på den måten frasi seg sin tro. Men hva som skjedde med mange av dem var at de fortsatte å tro til tross for at de ikke holdt ut torturen og at de tråkket på bilde av Kristus. En av de sterkeste scenen i filmen er avslutningscenen. Der ser vi en av de Jesuittprestene som hadde tråkket på bilde av Kristus for å unngå selv å bli torturert, men også for å forhindre at andre ble det. Han levde resten av sitt liv i Japan tilsynelatende som en frafallen, men i filmens siste scene når han er død og skal kremeres så ser vi at denne døde jesuittpresten faktisk sitter med et krusifiks i hendene. Han hadde aldri sluttet å tro til tross for at han ble tvunget til å tråkke på Kristusbilde.