En dialog

Her har jeg skrevet en artikkel i en gammel litterær form – dialogen:

Nå John har du noe på hjerte i dag?

Ja, jeg tenkte vi kunne snakke litt om å være den man er.

Hva mener du med det?

Jeg mener at vi svært ofte ikke er sanne med oss selv og lever ut pseudoutgaver av oss i stedet for å være den man dypest sett er.

Hvordan ser vi forskjell på det?

Pseudoutgavene leves ut med utgangspunkt i oss selv, men å være vårt sanne jeg leves med utgangspunkt i Gud.

Dette må du forklare litt nærmere.

Vi har et godt eksempel på dette i historien om Adam og Eva. De var tenkt å skulle leve med utgangspunkt i Gud, men lot seg friste av slangen til å handle autonomt, det vil si med utgangspunkt i seg selv og ikke i Gud. Når så Gud oppsøkte dem i hagen ble de redde og gjemte seg, og skjulte seg bak fikenblader. Vi gjør nøyaktig det samme . Vi handler og lever vårt liv med utgangspunkt i oss selv og ikke Gud, dermed mister vi muligheten til å leve ut fra vårt sanne jeg som er i Gud, i stedet blir vi redde og skjuler oss bak de pseudopersonlighetene vi har utviklet, i mangel av å leve med Gud som vårt sentrum slik vi var skapt til å skulle fungere.

Dette var mye på en gang, hva mener du med pseudopersonligheter?

Vi lever med pseudopersonligheter fordi vi har mistet Gud som vårt sentrum. Gud er kjærlighet og vi er skapt til å leve med basis i Gud som er kjærlighet. Når vi ikke gjør det mister vi vårt sanne jeg. Vi slutter å være den vi dypest sett er. Dette gir seg utslag i at vi lever med et falskt jeg eller som jeg også sier med pseudopersonligheter. Ofte er det fordi vi ikke takler våre svakheter eller våre sårede sider at vi utvikler disse pseudopersonlighetene, som er en slags dårlig erstatning for å være den vi egentlig er. De er en slags overlevelsesstrategi som vi utvikler for å klare å leve uten Gud. Det Gud vil er at vi skal leve i skyggen av hans kjærlighet med hele oss, både våre svake og sårede sider og våre gaver og talenter slik at de alle kan favnes av kjærlighet. Først da blir vi den vi er dypest sett og vi kan begynne å leve ut fra vårt sanne jeg.

Hvordan kan jeg bli mitt sanne jeg?

Ved å akseptere deg selv med alle dine svake og sterke sider. Gud har akseptert hele deg, også de svake og sårede sidene av deg, derfor må du også begynne der med å akseptere og omfavne alle disse sidene ved deg selv. Når vi ikke gjør det , men gjemmer bort våre svakheter og sår, så slutter de ikke å eksistere men lever under overflaten av våre pseudopersonligheter, våre falske jeg. Svaret på ditt spørsmål er å akseptere, ikke fornekte eller fortrenge de sidene av deg som du ikke liker. Aksepter dem og bring dem inn i lyset av Guds kjærlighet. Der finnes potensiale for forvandling av dine svake sider. Paulus forsto dette da han sa «Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg» Først da kan jeg bli mitt sanne jeg, å bli den jeg er.

Takk skal du ha, det ble litt klarere for meg nå. Kanskje vi kan snakke mer om dette siden?

Det kan vi helt sikkert. Takk for praten.