Den apostoliske trosbekjennelse

I mitt forrige blogginnlegg har jeg tatt for meg trosbekjennelsenes sentrale plass i den tidlige kirke. Jeg tenkte at her skulle vi se litt nærmere på den trosbekjennelsen som benyttes i Den norske kirke  og historien bak denne bekjennelse som også kalles den apostoliske bekjennelse. La oss begynne med å se på denne bekjennelse som de fleste av oss har et visst kjennskap til:

Jeg tror på Gud

Fader den allmektige

Himmelen og jordens skaper,

Jeg tror på Jesus Kristus,

Guds enbårne sønn, vår Herre,

som ble unnfanget ved den Hellige Ånd,

født av jomfru Maria,

pint under Pontus Pilatus,

korsfestet,

død og begravet,

for ned til dødsriket,

sto opp fra de døde

tredje dag,

for opp til himmelen,

sitter ved Guds, den allmektige

Faders høyre hånd,

Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Jeg tror på Den Hellige Ånd,

En hellig, allmen kirke,

de helliges samfunn,

syndenes forlatelse,

legemets oppstandelse

og det evige liv.

Denne bekjennelse er en bekjennelse som vi finner i den vestlige kirke. Til tross for tittelen «Den apostoliske trosbekjennelse» kan den ikke spores i sin nåværende form lenger tilbake enn rundt 700 tallet e.Kr. Før denne tid har det eksister en hel «familie» av trosbekjennelser. Vi har for eksempel den italienske typen, den nordafrikanske og den sydfranske typen. Det er den sydfranske typen som ligner mest på den apostoliske bekjennelse. Til tross for at de er forskjellig sier Oskar Skarsaune i boken «Troens ord» at «de åpenbart er variasjoner over en felles «grunntekst»; slektskapet mellom dem er så stort at det er en nødvendig slutning.» Videre sier han at «om vi hadde trukket inn flere bekjennelsestekster fra 300- til 600 tallet og fra flere kirkeprovinser (Spania og Balkan), hadde dette bildet bare blitt bekreftet. Vi står overfor et mangfold av nært beslektede tekster som ikke først og fremst er avhengige av hverandre, men av en felles «grunntekst»».

Rufus skrev i ca 404 en bok hvor han gjør rede for den bekjennelse som var i bruk i Roma og som var svært lik den italienske bekjennelsen. Oskar Skaraune sier; «Roma-menighetens bekjennelse synes altså virkelig å være den «grunntekst» de andre bekjennelsene bygger på og som vi nesten eksakt kunne rekonstruere som deres «felles multiplum»».

Språkeksperter anseer i følge Skarsaune at den gammelromerske bekjennelsen som den ble kalt, opprinnelig var skrevet på gresk, og dermed stammet fra den tiden gresk var gudstjenestespråk i Romas menighet. På grunnlag av dette ansees den gammelromerske bekjennelse å ha blitt formulert så tidlig som på 200-tallet. Den apostoliske trosbekjennelse har med andre ord et svært gammelt opphav.

Meliton av Sardes.

Jeg har nettopp lest en veldig interessant liten bok; «Om påsken» av Meliton av Sardes.(Ca. 170 e. Kr.) Den er interessant av flere grunner, ikke minst fordi den er den eldste kristne påskepreken vi har, funnet så sent som i 1930. Før denne tid var den ansett som tapt, kun omtalt av Eusebius av Cæsarea i hans kirkehistorie(300-324 e. Kr.)

Meliton har en typologisk skrifttolkning, det vil si en skrifttolkning hvor man tolker enn begivenhet som et forbilde for senere begivenheter. Vi har et godt eksempel på dette i 1. Kor.10 hvor Paulus sier; «Dessuten, søsken vil jeg ikke at dere skal være uvitende at alle våre fedre var under skyen, alle gikk gjennom havet, alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, alle spiste den åndelige mat, og alle drakk den åndelige drikk. For de drakk av den åndelige Klippen som fulgte dem, og den Klippen var Kristus. Men de fleste av dem fant Gud ikke behag i, for de ble jo slått ned i ørkenen. Disse hendelsene ble forbilder for oss slik at vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det onde.»

Meliton beskriver sin typologiske skriftfortolkning på følgende måte, som et kunstverk hvor man først lager en modell av det endelige verket:

«Med forbilde har det seg slik:

Det lages ikke som det endelige verk,

men som en modell,

for at man gjennom den

kan se det fremtidige verk.

Derfor lages først et utkast til det kommende verk,

av voks eller leire eller tre,

slik at det fremtidige verk

-større i høyde, sterkere i kraft,

vakrere i formen og rikere i utsmykningen-

kan ses i den lille og foreløpige modell.

Men når verket selv er skapt,

blir modellen lagt til side som unyttig.

Den må vike for den virkelighet hvis forbilde den var.»

På samme måte som Paulus tar Meiton i bruk GT som forbilde på virkeligheten. Han skriver:

«Slik også med Herrens mysterium:

Forbilde var der lenge før,

Mysteriet ble sett gjennom modellen

-og derfor blir det i dag trodd når det skjer,

skjønt menneskene regner det som nytt.

For Herrens mysterium er gammelt og nytt

gammelt i følge loven,

nytt i følge nåden.

Men om du ser nøye på forbildet

vil du også kunne se virkeliggjørelsen.

Derfor: Vil du se Herrens mysterium,

så se på Abel som ble myrdet som ham,

på Isak som ble bundet som ham,

på Josef som ble solgt som ham,

på Moses som ble satt ut som ham,

på David som ble forfulgt som ham,

på profetene som led for Kristus som ham.

Se også på lammet som ble slaktet i Egyptens land,

det som slo Egypt,

men reddet Israel ved sitt blod.»

Melitons påskepreken har mange gode sider, men det må også innrømmes at prekenen har elementer som vi godt kunne vært foruten. Han går til kraftig angrep på jødene og legger mer eller mindre all skyld på dem for Jesu død. Oskar Skarsaune sier følgende om avsnittet i prekenen som handler om dette: «Dette avsnittet er ett av de klassiske uttrykk for det vi kunne kalle den oldkirkelige antijudaisme. Den skulle bli en skjebnesvanger arv å trekke med for kirken i alle senere århundrer, og har avfødt de frykteligste konsekvenser i form av mer og mindre voldelige forfølgelser av jøder fra kristnes side»

Så Melitons preken har både gode og mindre gode sider hvor vi får ta til oss det gode og legge det andre til side, som også Oskar Skarsaune sier det; «Noen ganger kan man bare lære av kirkefedrene ved å lære av deres feilgrep»

Boka er for tiden til salgs på vivo.no til 20 kr.

Klassisk kunst og modernismen

Modernismen hyllet fremskrittet og så med forakt på fortiden. Slik også i kunsten, de gamle mestre ble foraktet og det nye og innovative ble hyllet. Den klassiske kunsten som de gamle mestre sto for bygde på bestemte regler som for eksempel lineær og atmosfærisk perspektiv, og forskjellige komposisjonsmessige regler. Disse reglene ble brukt til å skape et verk som formidlet noe meningsfullt til betrakteren.

Modernismen var inspirer av bland annet Nietzsche som sa: "Den som ønsker å være skapende ... må først sprenge og ødelegge godtatte verdier" Resultatet av å følge denne filosofien ser vi i kunsten de siste hundre år. Langt fra å være skapende har den i stigende grad gjort kunsten meningsløs og kun ute etter å sjokkere.

Men den klassiske kunsten var ikke død. Etter å ha ligget på sidelinjen de siste hundre år, er den nå i ferd med å komme tilbake. Dette er en av de mer positive effektene av postmodernismen, som er åpen for fortiden i motsetning til modernismen som forakter den. Det har dukket opp stadig flere kunstskoler som baserer seg på klassiske idealer, et eksempel er The Florence Academy of Art, hvor jeg selv har gått på sommerskole.  Det har etterhvert dukket opp flere arenaer hvor klassisk figurativ kunst blir holdt i hevd. Ønsker du å ta en kikk på hva som rører seg på en av disse arenaene kan du for eksempel ta en titt på Art Renewal Center.

Verdensdagen for psykisk helse

I dag er det verdensdagen for psykisk helse, hvor fokuset settes på denne viktige siden av våre liv. Vi har alle en psykisk helse, og ifølge folkehelseinstituttet vil mellom 30 og 50 prosent av oss få en psykisk lidelse i løpet av livet. Dette berører med andre ord svært mange av oss. Åpenhet rundt, og kunnskap om psykiske lidelser er derfor viktig, ikke minst fordi det er mange som ikke søker hjelp. Et annet problem er for de som faktisk søker hjelp, og som oppdager at det ikke er hjelp å få på DPS før du er mer eller mindre suicidal. Dette er dessverre realiteten for mange psykisk syke i Norge i dag.

For mange av oss som sliter med angst slik jeg selv gjør, er det heller ikke sikkert at hjelp hos psykolog gir den beste hjelpen. En time i uken hos psykolog er ofte ikke nok for å bli hjulpet selv om det selvfølgelig er bra å få noen å snakke med om det som er vondt og vanskelig. Når det gjelder angst så er det ofte behov for eksponeringstrening, hvor du eksponeres for det du har angst for. Dette fører til at angsten minker på sikt, og gjør at du kan leve et mer normalt liv. Psykologen har som regel ikke mulighet til å bli med deg ut der livet leves og hjelpe deg rent praktisk med eksponeringstrening. Og å drive eksponeringstrening på egen hånd oppleves ofte som svært tøft, fordi det på kort sikt øker angsten. Personlig fikk jeg mer hjelp av folk fra miljøarbeidertjenesten i kommunen, som ikke bare oppmuntret meg til å drive eksponeringstrening, men som også var med meg under eksponeringen.

Årets kampanjenavn for verdensdagen for psykisk helse er «Se hverandre – kast maska!». Det synes jeg er et godt råd uansett hvordan det står til med vår psykiske helse.  I den forbindelse har jeg skrevet følgende dikt:

Maskene faller,

barnets ansikt åpenbares.

Det sårbare barnet.

Maskene faller,

sårene åpenbares.

Gi dine sår luft

Maskene faller -

Som å kaste seg ut

i det store intet.

Maskene faller.

Slik at vi kan se,

hverandre

slik som vi virkelig er,

ikke slik vi skulle

ønske vi var.

Maskene faller

Johns poetiske hjørne.

Å sitte i stillhet

og vente på Gud

til Han bringer bud

og visker til meg

Jeg elsker deg

Moder Teresa.

Jeg har nettopp lest boken «Moder Teresa – kom og vær mitt lys». Boken inneholder hennes private brev og gir et fasinerende bilde av denne ruvende åndelige skikkelsen. Boka beskriver hvordan Moder Teresa formidler Guds kjærlighet til de fattigste av de fattige, og de syke og dødende i Calcutta. Samtidig avslører brevene at Moder Teresa som formidler Guds kjærlighet og fred til andre, selv ikke fikk oppleve denne kjærlighet og fred i sitt indre. Tvert imot levde hun store deler av sitt liv i åndelig mørke og med en følelse av Guds fravær. Til tross for alt dette tvilte Moder Teresa aldri på at det arbeid hun utførte var som hun selv sier; Guds arbeid.  Jeg vil gjengi et av hennes brev som beskriver hennes opplevelse av mørke og Gudsfravær:

«I mørke…

Herre, min Gud, hvem er vel jeg, at Du skulle forlate meg? Barn av din kjærlighet – og nå bli som den mest forhatte – den Du har forkastet som uønsket – uelsket. Jeg roper, jeg klamrer meg, jeg lider nød – og det er ikke En eneste som svarer – ikke En hvortil jeg kan klamre meg – nei, ikke En. – Alene. Mørket er så mørk - og jeg er alene. Uønsket, forlatt. – Ensomheten i hjertet, som ønsker kjærlighet, er utålelig. – Hvor er min tro? – selv dypt nede, rett inn, er det ikke annet enn tomhet & mørke. – Min Gud – hvor pinefull denne skjulte smerten er. Den verker ustanselig. – Jeg har ingen tro. – Jeg tør ikke uttale de ord & tanker som florerer i hjertet mitt – og som gir meg umåtelig pine. Det bor så mange ubesvarte spørsmål i meg – jeg er redd for å avsløre dem – på grunn av gudsbespottelsen – Om det finnes en Gud, tilgi meg. Stol på at alt vil ende i Himmelen med Jesus. – Når jeg prøver å løfte mine tanker til Himmelen – er det slik en fangende tomhet at tankene kommer tilbake som skarpe kniver & skader mitt indre. – Kjærlighet – ordet – gir meg ingenting. – Jeg er fortalt at Gud elsker meg – og allikevel er mørkets & kuldens & tomhetens realitet så stor at ingenting berører mitt hjerte. Før arbeidet startet – var det så mye forening – kjærlighet – tro – tillit – bønn – offer. – Gjorde jeg feil i å overgi meg blindt til kallet fra Jesu Hellige Hjerte? Arbeidet er ingen tvil – for jeg er overbevist om at det er Hans, ikke mitt. – Jeg føler ikke – ikke engang en eneste enkel tanke eller fristelse melder seg i mitt hjerte for å gjøre krav på noe i arbeidet.

Hele tiden smilende – Søstrene & folk kommer med slike bemerkninger. – De tror at min tro, tillit og kjærlighet fyller hele min eksistens & at fortroligheten til Gud og foreningen med Hans vilje må oppsluke mitt hjerte. – Om de bare visste – og hvordan munterheten er avgrunnen hvori jeg skjuler tomheten & elendigheten.

Til tross for alt dette – dette mørke & tomheten er ikke like smertefull som lengselen etter Gud. Jeg frykter at motsetningene jeg føler vil bringe meg i ubalanse. – Hva gjør Du, min Gud, mot en som er så liten? Da Du ba om å få skrive din Lidelse på mitt hjerte – er dette svaret?

Om dette gir Deg ære, om Du får den minste glede av dette – om sjeler ledes til Deg – om min lidelse tilfredsstiller Din Tørste – her er jeg, Herre, med glede aksepterer jeg alt til livets slutt - & jeg skal smile til Ditt Skjulte Ansikt – alltid.» 

 

Boken er for tiden på salg hos vivo.no for 20 kroner.

Lectio Divina

Lectio Divina eller åndelig lesning er en gammel måte å lese Bibelen på. Ofte når vi skal lese Bibelen så «durer» vi rett igjennom et kapittel eller en bok i Bibelen. Lectio Divina er en helt annen måte å lese Bibelen på. Lectio divina har som forutsetning at Gud er tilstede og kan tale til oss gjennom det vi leser, og vi leser derfor på en lyttende måte. En variant av dette finner vi i Salme 1.2 hvor det står om den som «har sin lyst i Herrens ord og grunner på Hans lov dag og natt». I Bibelen Guds Ord studieutgaven står følgende om det å grunne på Guds Ord; «Å meditere over noe mens man gjentar ordene. «Haga»(grunne på) står for noe helt annet en det vanlige ordet «meditere» som kan være bare en mental øvelse. I jødisk tenkning innebærer det å meditere eller grunne på skriften at man gjentar ordene stille på en rolig, monoton måte mens man fullstendig stenger ute alle ytre distraksjoner».  Sheila Pritcard oppsummerer Lectio Divina på en svært kortfattet og enkel måte med å si at det handler om to ting; «sakte» og «stopp» (Dypere bønneliv s.27).  Med andre ord dreier det seg om å lese sakte, og å stoppe opp når et ord eller et vers fanger din oppmerksomhet

 Lectio divina kan deles opp i følgende sekvenser: lesning (lectio), meditasjon (meditatio), bønn (oratio) og kontemplasjon (contemplatio).

   

I første sekvens «lesning» så leser vi sakte og meditativt det skriftavsnitt vi har valgt. Det er ikke et mål at du nødvendigvis skal lese i gjennom hele skriftavsnittet, men at du stopper opp når et ord eller vers fanger din oppmerksomhet.

Da går vi over til meditasjonen. Og som nevnt er meditasjon i Bibelen å gjenta for deg selv det ordet eller verset som du har stoppet ved samtidig som du er åpen for at Gud skal tale til deg gjennom det du leser.

Dette fører oss videre til neste sekvens som er bønn. Her er det snakk om bønn som en respons på det vi har lest og meditert over. Sheila Pritcard sier:» Først lytter vi. Deretter lar vi ordet slå rot og åpenbare sin skjønnhet eller sin utfordring. Først da er vi rede til å svare i bønn.»(Dypere bønneliv» s.33)

Siste sekvens; kontemplasjon er hva bønnen munner ut i, hvor vi går inn i hvilen og stillheten der vi bare er i Guds nærvær. Kontemplasjon handler ikke om å gjøre, men om bare det å være innfor Gud.