Å leve i tro.

Vi er kalt til et liv i tro. Tro i følge Hebr.11.1 er «sikkerhet om det som håpes, visshet om ting en ikke ser». Troen handler med andre ord om det vi håper og det vi ikke ser. Peter sier i 1.Pet. 1.4—5 «Vi skal få en arv som ikke forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen for dere som gjennom Guds kraft blir bevart ved troen, så dere skal nå fram til frelse; den ligger alt ferdig til å åpenbares ved tidens ende». Her ser vi at troen handler om noe som skal åpenbares ved tidens ende. Alt hva frelsen innebærer skal åpenbares ved tidens ende. Dette gjelder åndelig velsignelse helbredelse og en ny kropp.

 Etter å ha vært kristen noen tiår er det blitt mer og mer klart for meg at vi i den nåværende tid ikke kan regne med å bli forskånet for sykdom sorg og pine. Før så trodde jeg på å vandre i helse, seier og velsignelse her og nå, og at det var noe vi var lovet i Guds Ord. Men det er alltid veldig lett å fokusere på de bibelversene som bekrefter ens tro, og hoppe over de som peker i en annen retning slik de versene jeg har sitert gjør.

Ja, vi skal be om helbredelse og velsignelse, men livet selv viser oss at det ikke alltid skjer som vi har bedt om. Kristne blir syke, vandrer ikke alltid i seier, og de mister sine kjære. Dette er en del av livet og det må vi akseptere, men samtidig midt i det hele har vi et håp om en frelse som skal åpenbares i all sin fylde ved tidens ende. Det kommer en tid da alt det vi håpet på og trodde skal bli virkeliggjort. Vi skal få helbredelse og vi skal se igjen våre kjære. Imens er vi kalt til å leve i tro på noe vi ikke ser eller opplever i all sin fylde ennå. Men som Ef. 1.13-14 sier «I ham er dere blitt merket med et segl, Den Hellige Ånd som var lovt, og som er pantet på vår arv, inntil forløsningen kommer for Guds folk, til pris og ære for hans herlighet».