Keltisk kristendom del 7

De keltiske kristne hadde omsorg for de fattige. Ray Simpson skriver om kelterne i boka «Keltiske veimerker» at «Det ville vært utenkelig for dem å sette skille mellom personlig tro og sosialt evangelium. Sosialt ansvar var en naturlig følge av et hellig liv … Kristi medlidenhet med de fattige satte spor hos medlemmene i de keltiske klosterfelleskapene. Snart smittet deres livsførsel over på de kristne som dyrket jorda i områdene rundt dem, noe dette diktet illustrerer:

Husk de fattige når du ser utover jordene du eier,

der de velfødde kuene dine beiter.

Husk de fattige når du ser inni låven din,

på den store avlingen du har fått.

Husk de fattige når vinden hyler og regnet faller,

mens du sitter varm og tør i huset ditt.

Husk de fattige når du spiser godt kjøtt

og drikker godt øl ved ditt vakre spisebord.

Kuene har gress å ete,

kaninene har huler å søke ly i,

fuglene har varme reder.

Men de fattige har ingen annen mat enn den du gir dem,

ikke annet ly enn huset ditt når du tar imot dem,

ikke annet å varme seg ved enn din glødene ovn."

Keltisk kristendom del 6

Matt 14.13 "Da Jesus hørte dette, dro han derfra i båt over til et ensomt sted, hvor han kunne være for seg selv"

Matt.14.23 "Da han hadde gjort dette, gikk han opp i fjellet så han kunne være for seg selv og be."

Mark.1.35 "Tidlig neste morgen, mens det ennå var helt mørkt, sto han opp og gikk ut til et ensomt sted og bad der."

Jesus var kontemplativ. Han trakk seg tilbake til ensomme steder for å være alene og be i stillhet.

Ray Simpson sier i boka Keltiske veimerker at «Kelterne var kontemplative av natur. Eremitter, pilegrimer og troshelter oppsøkte forrevne klipper eller bortgjemte glenner i skogen for å være alene med Gud. Mange aktive kirkeledere søkte også til ensomme steder i faste – og adventstiden for å faste og be. I Irske klostre ble det vanlig at noen av munkene i perioder trakk seg bort fra fellesskapet ut i skogen eller til huler i nærheten»

Hva er så kontemplativ bønn. Den foregår best når vi har mulighet til å være alene. Som vi har sett både Jesus og kelterne trakk seg tilbake til ensomme steder. Det må understrekes at det er stor forskjell på å frivillig gå inn i ensomhet for å være med Gud og på uønsket ensomhet. For å være i ensomhet er vi ikke nødt til å dra ut i skogen, men kan finne oss en stille plass kanskje i vårt hjem hvor vi kan være alene. Kontemplativ bønn handler mer om å være en å gjøre. Ray Simpson sier at «Kontemplativ bønn er å nyte å være alene med Gud.»  Fortellingen om Martha og Maria er et eksempel på kontemplasjon; Maria setter seg ved Herrens føtter og lytter til ham. Marta er travelt opptatt med alt som skal stelles i stand, men Maria bare er innfor Herren i stillhet og lytter.

Per-Eive Berndtsson sier i boka «Vindarna från vester» «Når Paulus snakket om å «be uavlatelig» beskriver han uten tvil en form for kontemplativ bønn. Den kontemplative bønnen handler om sjelens stadige hvile i Gud, og denne type bønn er motsatsen til kontrollert bønn… kontemplativ bønn handler om å bare være seg selv, å være naturlig og «uprogrammert» innfor Guds ansikt. Tidvis har jeg opplevd att bønn i form av tungetale også er en slags kontemplativ bønn, en type bønn der man bare hviler i barnekårets glede… Kontemplativ bønn handler også om gleden over å være alene med Gud og bare regne med hans nåde i livet.» Salme 131 er et vidunderlig eksempel på kontemplativ bønn:

Herre, mitt hjerte

er ikke hovmodig,

mine øyne er ikke stolte.

Jeg gir meg ikke av med slikt

som er for stort og underfullt for meg.

Nei, jeg har bragt min sjel til ro

Og gjort den ganske stille,

Som et lite barn hos sin mor

Når det har stilt sin tørst;

Slik er min sjel i meg

Fordi kontemplasjon handler om å være innfor Gud i stillhet, møter vi ganske raskt på et problem, noe alle som har prøvd dette møter, nemlig vårt sinn. Det er ikke måte på hva hvor mye «viktig» vi kommer på når vi skal være i stillhet. Vårt sinn plaprer i vei om hva vi skal ha til middag, jeg skulle ha satt over vasketøy, hva kommer på tv i kveld, jeg skulle ha ringt den eller den osv. osv. En hjelp når vi skal være stille kan være å gjenta f. eks. navnet Jesus når vårt sinn prøver å distrahere oss. Bjørn Olav Hansen sier i boken «Ved stille vann» om det å gjenta navnet Jesus at «Dette er ikke en mekanisk oppramsing av lyd, som å uttale et mantra, det er derimot et kjærlighetsutrykk fra hjertet.» Dette er en viktig forskjell.

Noe vi kan gjøre er å be følgende bønn fra boka «Keltiske bønner» av Robert Van De Weyer skrevet av en som tydeligvis hadde prøvd å være i stillhet:

"Bønn om konsentrasjon

Hjelp mine tanker Gud! De streifer

omkring, drar av sted på de villeste

utflukter.

Når jeg er i kirken, løper de som ulydige

barn, krangler og lager problemer.

Når jeg leser Bibelen, rømmer de til fjerne

byer, fulle av vakre kvinner.

Mine tanker kan krysse havet med et

byks. De kan fly fra jorden til

himmelen og tilbake igjen på et eneste

sekund.

De kommer til meg i et flyktig øyeblikk,

Så drar de sin veg igjen.

Ingen lenker, ingen låser kan holde på

dem. Ingen straff kan tøyle dem, ingen

piskesnert kan skremme dem.

De glir ut av grepet mitt som halen på en

ål. De kommer feiende hit og dit som

svaler i flukt.

Kjære ærbare Kristus, som kan se inn i

hvert hjerte og lese hvert sinn, ta hånd

om mine tanker. Bring tankene mine

tilbake til meg og hold meg fast til deg."

Keltisk kristendom del 5

De keltiske kristne hadde et nært forhold til naturen og dyrene. Harald Olsen skriver: «I den kristne keltiske forestillingsverden er Gud sterkt identifisert med og tilstede i sitt skaperverk. Gud er ikke bare verdens skaper, men også dens opprettholder, og er derfor nærværende på en måte som direkte og konkret kan erkjennes og oppleves. Gud har gitt seg til kjenne i den synlige verden, og naturens skjønnhet betraktes som en avspeiling og en avglans av den himmelske fullkommenhet» («Ilden fra vest» s. 77). I følge den keltiske tradisjonen talte Gud gjennom to bøker: Bibelen og skaperverket .

Videre sier Harald Olsen: «Opplevelsen av å være del av en stor helhet og sammenheng uttrykte seg i keltisk tradisjon i en sterk naturbevissthet og en tydelig glede over å leve i og nær naturen. Det var ikke først og fremst naturen i seg selv som interesserte, men naturen som en slags hellig bok, som en åpenbaring av Guds skapervilje og skapelseshandling. Det var dette aspekt ved naturen som ble gjort til gjenstand for meditasjon og refleksjon, og som nedfelte seg i bilder, toner og tekst. Det er Skaperens spor i hans skaperverk som betones. Og derfor er gleden over å være i Guds natur ikke en ren naturopplevelse, men først og fremst en forventning om og glede over å møte Skaperen selv her.(Ilden fra vest, s.91)

 Et rørende eksempel på kelternes forhold til naturen og dyrene finner vi i fortellingen om St Kevin som satt med armene utstrakt mens han leste skriften. En dag kom det en svarttrost og satte seg i hånden han. Den bygget et rede der og la egg. Ut av kjærlighet til fuglen ble Kevin sittende i samme stilling til eggene ble klekket og fuglene hadde fløyet.

Det finnes et stort antall fortellinger og legender om de kristne kelternes forhold til dyrene og naturen. Dette kom også til utrykk i mange av kelterens bønner. Her er et eksempel:

En million mirakler

Å du Guds sønn, gjøre et mirakel i

mitt liv: omskap mitt hjerte.

Du som lar ditt røde blod frelse

menneskeslekten, gjør mitt hjerte

hvitt.

Det er du som får solen til å stråle og

isen til å glitre. Det er du som får

elvene til å flomme og laksen til å

hoppe.

Din dyktige hånd får nøttetreet til å

blomstre og hveten til å bli gyllen.

Din ånd har komponert fuglenes

sanger og bienes summing.

Ditt skaperverk består av en million

vidunderlige mirakler. Alt er skjønt å

se på. Jeg ber deg bare om et eneste

mirakel til: gjør min sjel vakrere.

(Robert Van De Weyer «Keltiske bønner» s.14)

Keltisk kristendom del 4

 Gjestfrihet var en grunnleggende ting for de keltiske kristne Her har vi alle noe og lære. Per-Eive Berndtson skriver i boka «Vindarna från vester»: «De kristne keltiske ledernes eget liv utfordret så vel fattig som rik. Bønn og engasjement for menneskers nød var dypt sammenvevd med hverandre. Å skille på tro og et sosialt evangelium var helt utenkelig for dem. Sosialt ansvar fløt ut fra et liv i hellighet og krevde at man brukte åndelige gaver, Etter hvert ble også gjestfriheten et viktig innslag i vanlige menneskers hverdagsliv og i samfunnet. Blant de ideal som man forsøkte å praktisere inngikk at man var villig til å sette av tid for å lytte på mennesker og gi hjelp til alle som behøvde det. I visse områder i Skottland fantes det en tradisjon at man ved et måltid hver uke, dekket på til en person mer en som fantes i husholdet. Dette gjorde man for å ha alt klart for å kunne ta imot Kristus som en uventet gjest. Dessuten var skikken en påminnelse om at alle som kunne tenkes å dukke opp skulle møtes med verdighet.»

Ray Simpson skriver følgende om gjestfrihet i boka «Keltiske veimerker: «Gjestfrihet er en måte å leve på som det er på tide å hente fram igjen. Gjestfrihet er smilet man møter både venner og fremmede med. Gjestfrihet er en varm omfavnelse. Det er å ta imot alle mennesker som en gave fra Gud, like fra barna i mors liv til de gamle som nærmer seg slutten av livet i en visnende kropp. Gjestfrihet er å skape rom der andre føler seg trygg, og kan falle til ro. Det er å bekrefte andre mennesker og oppmuntre dem til å bruke sine gaver.

En keltisk gjestfrihetsrune

Jeg så en fremmed i går,

Jeg satte mat på bordet,

helte drikke i begeret, spilte musikk å lytte til.

Og i Treenighetens hellige navn

velsignet han meg og mitt hus,

Mitt kveg og mine kjære.

Og lerka forkynte i sin sang:

Ofte, ofte, ofte

går Kristus forkledd

som en fremmed.»

Vi ser ofte dette temaet i keltisk diktning at den fremmede ofte viser seg å være Kristus selv. Et annet dikt fra boka» Ilden fra vest» av Harald Olsen sier:

«Enten solen står på sitt høyeste,

 eller månen og stjernene

gjennomtrenger mørket,

skal min lille hytte alltid være åpen.

Den skal aldri være låst for noen,

 for at jeg ikke skal låse den for Kristus selv.

Enten min gjest er rik og velstående,

eller han er fattig og fillet,

skal mitt spiskammers alltid være åpent.

 Jeg skal aldri nekte å dele min mat,

For at ikke Marias sønn skal gå herfra sulten.

Johns poetiske hjørne

Øyeblikket mellom ordene

Øyeblikket mellom inn og utpust

Øyeblikket mellom pulsslagene

Øyeblikket i evigheten

Å bli den du er

I øyeblikket, her og nå

Det tidløse øyeblikk

Keltisk kristendom del 3

Vi har ofte en dualistisk tilnærming til tilværelse. For eksempel tenker vi ofte på det å gå i kirken som en hellig og åndelig handling, mens det å gå på jobben på mandag er en sekulær handling. For de keltiske kristne var det ikke slik. For dem var hele livet hellig.  Dette gav seg utrykk blant annet i deres bønneliv. De hadde en bønn for enhver anledning. De hadde morgenbønner, bønn for å nøre opp ilden i ildstedet, bønn om å bevare ilden, bordbønn, bønn om beskyttelse, bønn for arbeidet, kveldsbønn osv. osv.

Per-Eive Berndtson sier i boka «Vindarne från vester» . I vår vestlige kultur blir det lett slik at vi kristne lever våre hverdagsliv på arbeid og i hjemmet, mens vi er kristne på søndagene i kirken. I det store og hele er denne oppdelingen både uønsket og ubevisst, men den finnes der allikevel. I lengden medvirker den til vår sekularisering, ettersom Gud tilslutt ikke får noen praktisk betydning eller innflytelse i vår hverdag. For de kristne kelterne fantes det ikke noen oppdeling mellom det åndelige og det hverdagslige. I stedet betonet man at alt henger sammen, at alt er åndelig.

I keltisk kristendom:

Elsket man Skaperen og lærte Ham å kjenne gjennom skapningen, dyrene og naturen.

Så man seg selv som det fineste som Gud hadde skapt. Det var en åndelighet som lokket frem hvert menneskes indre potensial.

Tok man på alvor menneskets synd og menneskets behov for å ta imot Guds tilgivelse gjennom frelseren Jesus Kristus

Regnet man med Den Hellige Ånds nærvær og Hans veiledning i hverdagslivet.

Betonet man hvert menneskets ansvar for andre mennesker. Å være gjestfri og dele med de fattige var viktige grunnsteiner i keltisk kristendom."

Keltisk kristendom del 2

Treenigheten sto sentralt i kelternes gudsforståelse, ikke bare som en teori men som en levende virkelighet. Dette gjenspeiler seg i mange av deres bønner og poesi. Her er et dikt gjengitt i boken «Keltiske veimerker» av Ray Simpson:

Tre folder i kappen,

og likevel bærer jeg en kappe.

Tre ledd på fingeren,

og likevel har jeg bare en finger.

Tre blader på hvitkløveren, og likevel bærer jeg bare en kløver.

Frost, is og snø

Og likevel er alt vann.

Tre personer i guddommen,

Og likevel er det bare en Gud.

Vi har i vår kristendomsform lett for å betone en av personene i treenigheten på bekostning av de andre. Vi har «julevenner» som betoner inkarnasjonen, vi har «påskevenner» som betoner forsoningen og vi har «pinsevenner» som betoner Ånden. Kelterne favnet alle tre personene i guddommen på en måte vi sjelden ser i dag

.

Alexander Carmichael samlet på 1800-tallet en mengde bønner og  visdomsord som viser en dyp forståelse for treenigheten. Her er en bønn gjengitt i boken «Keltiske veimerker»:

De tre som er over mitt hode,

De tre som er under min fort

De tre som er over meg her,

De tre som er over meg der,

De tre som er nede på jorden,

Det tre som er nede på jorden,

De tre som er oppe i luften,

De tre som bor i himmelen,

De tre i havets dønninger,

De tre som gjenomtrenger alt,

Å bli hos meg.

Måtte De tre være rundt ditt hode,

måtte De tre være rundt ditt bryst,

måtte De tre være rundt din kropp,

hver natt og hver dag,

måtte du være omsluttet av De tre

så lenge du lever.

Jeg legger meg ned i kveld

med Den treenige, min styrke,

med Faderen, med Jesus,

med Ånden, min kraft

Per-Eive Berndson skriver i boken «Vindarna från vester» : «Når jeg i denne boken løfter frem keltisk kristendom som en modell for vår tid er det i første hånd fordi den preges av helheten, fylden av den treenige Gud. I vår tid behøver vi å få tilbake denne balansen i vår tro og åndelighet, og her kan keltisk kristendom lære oss å finne en kristendom med rett balanse – en treenig kristendom. Vi behøver å undervise om, leve i, og lære og kjenne den treenige Gud.

Faderen som:

Skapte verden med sitt blotte ord og hvis egenskaper man kan se i hans underfulle skapelse.

Gir alle mennesker « liv, ånd og alt.»

Gir oss oppdraget å vokte og forvalte skapelsen.

Kaller oss til å leve et naturlig, enkelt og hverdagsnært liv i barnslig tillit til ham.

Sønnen som:

Kom til jorden for å vise oss hvem Gud er.

Kom til oss for å vise hva et sant menneskelig liv innebærer.

Døde for å forsone våre synder.

Oppsto fra de døde, beseiret døden og sitter på Faderens høyre side og regjerer nå.

Skal komme tilbake på himmelens skyer for å opprette sitt rike

Med sin død og oppstandelse er garantien for at vi har rett til å kalles Guds barn

Redder oss fra døden og fører oss inn i et helt nytt liv

Er hode for sin kropp, sin kirke på jorden.

Ånden som:

Bor i alle som tror på Kristus.

Fyller de troende og hjelper oss i vår svakhet å bli kristuslike.

Fører oss sammen i et hellig felleskap med alle troende over hele jorden.

Utruster oss med kraft i fra det høye, og en vilje til å forkynne for alle folk om Jesus.

Kommer over de kristne, slik at de formidler håp, trøst og helbredelse til de sårede.