Å gi til de fattige.

Jeg har i et tidligere blogginnlegg påpekt at etter mitt syn så tilhører de fleste av pengene fra givertjenesten de fattige. Jeg synes NT er ganske klar på det. Nå har jeg nettopp lest «Forsvarsskrift for de kristne» av Tertullian fra år 197. Her skriver Tertullian noe som tyder på at dette fortsatt var gjeldene praksis på hans tid. Han sier: «Vi har også en kasse, men den består ikke av penger fra avgifter, som om religionen er til salgs. Enhver gir sin andel på en bestemt dag i måneden, eller når han ellers vil, og om han i det hele tatt kan. Ingen blir tvunget, men gir sitt bidrag frivillig.

Dette er penger som er betrodd oss og overgitt i vår forvaring av fromme mennesker. Disse pengene anvendes ikke til selskap eller drikkelag eller avskyelige fråtserier. Derimot brukes det til underhold og begravelse av fattige. Det går også til foreldreløse gutter og jenter uten penger, gamle husslaver og til å hjelpe skipbrudne. Og om noen oppholder seg i gruvene, på øyer eller i fengsel for Guds menighets skyld, blir de forsørget av sine trosfeller.»

Justin Martyr skriver også om det samme i sin bok «Første apologi» skrevet omkring år 150: «De velstående og de som ønsker det, gir av fri vilje av sitt eget og ettersom de selv ønsker, og det som samles inn legges til side hos forstanderen. Han hjelper foreldreløse barn og enker, og dem som trenger det på grunn av sykdom eller annet, og dem som er i fengsel og de fremmede som bor der, og på den måten blir han en beskytter for alle som er i nød»