Givertjenesten.

Jeg har lenge ment at mesteparten av penger fra givertjenesten først og fremst skal gis til de fattige. Slik var det i urkirken. Den store forskjellen på dem og oss er at de hadde ingen stab av ansatte som skulle lønnes og ikke skulle de betale ned lån for kirkebygg, fordi de møttes i hjemmene. Så spørsmålet vi må stille oss er om vi ikke trenger en revolusjon i måten vi organiserer menighetene slik at vi kan gi slik de første kristne gjorde. Var derfor positivt overrasket da jeg leste hva Shane Claiborne sa om dette:

Mange tar det for gitt at pengene fra kollekten eller tienden tilhører menigheten. Men Skriften lærer oss hele tiden at kollekten er Guds måte å omfordele ressursene på, og at den tilhører de fattige. Gaver til fattige er ikke noe som burde få plass i budsjettet – det er budsjettet. Man kan argumentere for at en liten prosent av israelittenes kollekt (ikke mer enn 10 prosent) gikk til levittene (Neh,12,47), og at det i den første menigheten ble gitt et enda mindre bidrag til menighetenes evangelister, som tilfeldigvis også var fattige (1.Kor 4,11). Men det er ingen tilfeldighet at den første store organisasjonsstrukturen i urkirka ble tilrettelagt for å systematisere omfordelingen av ressurser til enker og foreldreløse (Ap,g 6, 1-6)

Så historisk sett var menighetskollekter en del av Guds omfordelingsøkonomi og over 90 prosent skulle gis til de fattige. Vi lever i en tid der vi gjør omtrent motsatt av det Gud forordnet. Et gjennomsnitt på 85 prosent av menighetens kollekt blir brukt internt, hovedsakelig til ansatte og bygninger og ting som møter våre egne behov. («Den uimotståelige revolusjonen», Shane Claiborne)