Å skrive livet.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på bloggen. Det har nok flere grunner. For noen måneder siden mistet jeg min far og vi har hatt mye arbeid med å rydde leiligheten hans. I tillegg har jeg slitt med noe mer angst den siste tiden, kanskje fordi jeg måtte slutte med noen av medisiner jeg bruker. Dette måtte jeg gjøre for fortsatt å kunne kjøre bil. Jeg følte også at jeg hadde gått tom for noe å skrive om. Samtidig føler jeg at det å skrive er terapi, jeg leser faktisk en bok for tiden som heter «Writing as a way of healing. How telling our stories transforms our lives.» Noe av det første som står i boken er; «What is healing, but a shift in perspective». Dette talte sterkt til meg for når det gjelder angst så er et av problemene det perspektiv vi har. Angst oppstår fordi vi ser og møter tilværelsen på en bestemt måte. Helbredelse av angsten kan rett og slett være å få et nytt perspektiv . Og det er her det å skrive kommer inn. Ved å skrive om angsten og få litt distanse til den, rett og slett se den litt utenfra kan hjelpe oss å se den med nye øyne. Min økte angst kan derfor også ha med at jeg hadde sluttet å skrive om den. Å skrive vil ikke fjerne angsten men kan hjelpe oss å se på den fra et annet perspektiv. Den kan bli mindre truende. Angst er ikke farlig, det bare føles slik når man har angst. Å skrive om den kan være med å ufarliggjøre den og hjelpe meg til å få et annet perspektiv på den.

Å øse ut sin klage for Gud

Idag leste jeg Salme 142 og ble grepet særlig av v.3 Her sier David: « Jeg øser ut min klage for ham, forteller ham om min nød.» I min tid i trosbevegelsen var ikke dette en salme jeg hørte det ble forkynt mye over. David sier at han øser ut sin klage for Herren og forteller ham om sin nød. Dette understreker at det å bringe sin nød og sin klage til Gud er helt legitimt. Gud tåler å høre vår klage. Vi kan komme til ham med absolutt alt i våre liv. Vi blir jo bedt om å komme til ham med våre synder, da tåler han nok også at vi kommer med vår klage og vår nød. Det å sette ord på det som er vanskelig er ikke en oppfinnelse fra den moderne psykologien, det ble beskrevet i Bibelen for flere tusen år siden. Vi har så lett for å gå å bære på ting som er tungt uten å dele det med verken mennesker eller Gud. Har du noe du går å bærer på? Fortell Gud om det, øs ut din klage for ham og fortell ham om din nød. Han vet akkurat hvordan du har det. Noen ganger er det også godt å snakke med et annet menneske om det som er vanskelig. Ofte kvier vi oss for det, men hvis vi gjør det vil vi oppleve hvilken lettelse det er å legge våre byrder av oss på denne måten. Gal. 6.2 sier «Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.»

Livet

Livet er det som foregår, mens du leter etter dets mening. Ja ofte går livet oss forbi mens vi søker dets mening. Livet er sorg og livet er glede, livet er fødsel og livet er død. Livet går fra begivenhet til begivenhet og ofte kan vi ikke gjøre annet enn å følge med, selv når vi føler at vi ikke orker mer, men livet bryr seg lite om slikt. For meg har det vært en tid med store begivenheter. Vi har nettopp feiret min datters bryllup, og nå noen uker senere hadde vi dødsfall i den nærmeste familien, og i begynnelsen av juni venter vi vårt fjerde barnebarn. Som mange har merket har det ikke vært mange oppdateringer på bloggen siste måned, men det har rett og slett ikke vært tid eller overskudd til det. I tiden som kommer blir det også mye som må gjøres, vi må rydde og selge en leilighet etter dødsfallet, men vi har i hvertfall meldt oss på en retreat på Lia gård i juni og det gleder jeg meg til. Da kan vi få legge bort all travelhet og gå inn i stillheten og søke Gud og hans nærvær. Samtidig tror jeg det er viktig å se at Gud finnes tilstede midt i alle livets omskifteligheter og begivenheter i gleder såvel som sorger. Gjennom alt bærer Han oss.

Gud og det skjønne.

Kunst kan gjennom sin skjønnhet peke mot Gud. Selv om kunstneren ikke tenkte det slik kan skjønnhet i et kunstverk peke mot Gud. Han er skjønnhetens opphav og kilde. Slik er et også med musikken. Dens skjønnhet peker på Gud. For ikke snakke om skjønnheten i naturen. Da Jesus hadde sitt inntog i Jerusalem på eselfolen så begynte disiplene å rope; «Velsignet i Herrens navn være kongen, han som kommer!Fred i himmelen og ære i det høyeste!» Fariseerene sa da til Jesus; «Mester, tal dine disipler tilrette,» Da svarte Jesus; «Jeg sier dere: Dersom de tier skal steinene rope.»(Luk.19.38-40) Jeg oppfatter skjønnheten i kunsten og musikken og naturen som steiner som roper om Gud og hans skjønnhet.  

Angst.

Angst er noe merkelige greier. Nå har jeg nettopp vært noen dager i London og ikke merket så mye til angsten mens jeg var der, men dagen vi skulle dra hjem, da fikk jeg angst for alt mulig. Men som jeg pleier å si til meg selv når jeg får angst; «Angst har jeg hatt hundrevis av ganger før, det er er ubehagelig, men det er ikke farlig, og det går over.» Det gjorde det til slutt denne gangen også. Og ikke noe av det jeg hadde angst for at skulle skje, skjedde, alt gikk bra. Det er gjerne slik det er å ha angst. Man lager seg katastrofetanker om alt som kan gå galt. Og som regel skjer ikke noe av det man har hatt angst for. Men nå er jeg vel hjemme etter noen flotte dager i London. Angsten har stort sett lagt seg og alt er vel.

Johns poetiske hjørne

Liten tid

lang tid

kort tid

dårlig tid

god tid.

Tid kan være

så mangt.

Hvordan vil jeg

at min tid skal være?

Mine tider er i din hånd.

Trygghet og risiko

Vi har et grunnleggende behov for trygghet. Skal vi takle alle forandringene som livet bringer må vi ha en grunnleggende trygghet i våre liv. Uten trygghet blir livets forandringer lett til noe vi føler som en trussel og som vi vil prøve å unngå. Er vi derimot grunnleggende trygge i vårt indre er vi i større grad i stand til å takle endringer. Per Anders Nordengen sier i boka «Når forandring ikke fryder» at vi «har behov for både trygghet og risiko. Tryggheten er til for at vi skal ha holdepunkter som bærer oss gjennom livets endringer, mens risikoen gjøre oss i stand til å møte nye utfordringer.» Den siden av oss som handler om risiko er det som hjelper oss å ta nye skritt inn i det ukjente. Det har å gjøre med vekst og endring, noe som er en grunnlegende del av livet. Nordengen sier; «Dersom vi skal bli endringsdyktige, er vi nødt til å utvide den delen av oss som handler om risiko. På samme måte som vi har behov for trygghet i tilværelsen, har vi også behov for å vokse, utvide grenser, utvikle oss, være nyskapende, nysgjerrige og kreative. Vi trenger utfordringer, spenning og risiko. Vi må ikke forbli i en stillestående trygghet, men også søke å komme videre, utvikle oss, ta sjanser og våge nye ting. Normale og sunne mennesker har behov for både trygghet og risiko. Begge deler forsterker hverandre. Sunnhet er å leve i spenningsfeltet mellom ro og bevegelse, det stabile og det foranderlige, det kontrollerende og det kreative. Både trygghet og risiko må være til stede for å ha den rette balansen i møte med livets endringer.» Det å leve med angst som er en del av mitt liv gjør at det er veldig lett å søke tryggheten og unngå risikoen, men de gangene jeg tar risikoer og gjør ting som er utenfor min komfortsone så opplever jeg ofte gleden ved å mestre det som så umulig eller vanskelig ut, og det er med på å styrke min selvfølelse. Livet er ikke noe statisk, men er i stadig forandring. Derfor trenger vi både trygghet og evnen til risiko.