Åndelig vekst

Fortvilelsen kan noen ganger ta meg. Jeg lengter så inderlig etter Guds nærvær, men føler noen ganger at jeg er mer kjent med hans fravær enn hans nærvær. Jeg lengter etter få oppleve Gud. Men er også smertelig klar over at det å søke opplevelser og følelser ikke er en farbar vei å gå. Men det kan smerte å gå i naken tro. Jeg skulle så inderlig ønske å se noen fremgang i mitt åndelige liv, og synes selv at jeg ser lite av det. Men åndelig fremgang er ikke noe jeg først og fremst ser og kan observere i eget liv, det er andre som merker denne fremgangen. Vi er som et tre som bærer frukt. Frukten er ikke til for oss selv men for de rundt oss. Moder Teresa er et godt eksempel. Selv opplevde hun sitt liv som et åndelig mørke gjennom mange år, Men de rundt henne fikk glede av den frukten hun bar og som kom til utrykk som kjærlighet og omsorg for de fattigste av de fattige. Vår vekst og forvandling som kristne gir seg ikke utrykk i en følelse at mer og mer åndelig kraft, men i voksende kjærlighet som vi ikke er klar over selv,men som merkes av de rundt oss. Hilde Sanden-Bjønness sier i boka «Bakenfor ord og tanke» at «Transformasjonen handler om at den sammenheng og forbindelse jeg står i, blir merkbar, ikke først og fremst for meg selv, men for andre...Gud lever gjennom oss med en kraft som er skjult. Ofte så oppleves denne kraften tilsynelatende som svakhet, fordi det er dette vi kan tåle og det er dette som verden rundt kan forholde seg til. «Når jeg er svak, da er jeg sterk» sier Paulus i 2. Korinter 12,10b. Når vi oppdager styrken i vår egen svakhet, skjønner vi lettere at det er flere energikilder i oss enn det vi selv kan produsere. Det viktigste som overføres fra Gud til oss mennesker er nemlig ikke kraftstyrken. Det vill fort ha ført oss på avveier. Da kunne vi «brukt» Gud som et stimuleringsmiddel eller et blod-dop for å få overnaturlige krefter. Det viktigste er at Guds sinnelag slik vi kunne se det i Jesus overføres gjennom oss til andre.»

Musikkens velsignelser.

Å høre på musikk er en av de store velsignelsen i mitt liv. Jeg hører på mange forskjellige musikksjangere blant annet både klassisk, jazz og folkemusikk selv om klassisk musikk nok ligger mitt hjerte nærmest. Innenfor den klassiske sjangeren hører jeg på musikk fra de fleste epoker inklusiv samtidsmusikk. Tenk at Gud har gitt oss musikken og hva den kan bety for oss. Da kong Saul hadde falt fra Gud så kan vi lese følgende i 1. Samuelsbok. 16.14-16,23 Herrens Ånd forlot Saul og en ond ånd fra Herren skremte ham. Da sa Sauls menn til ham: «Vi ser at en ond ånd fra Gud skremmer deg. Si bare fra herre så skal dine tjenere som står her foran deg finne en mann som kan spille på harpe. Når den onde ånd fra Gud kommer over deg, skal han spille; da letner det for deg»...Når så ånden fra Gud kom over Saul, tok David fram harpen og spilte på den. Da letnet det for Saul; han kjente seg bedre og den onde ånden forlot ham.» Ikke heng deg opp i at det står en ond ånd fra Herren her. Legg i stedet merke til den effekt som musikken hadde på Saul. Selv i hans frafalne tilstand så var musikken en kraft som fikk det til å letne for Saul og han fikk det bedre med seg selv. Selv innenfor utdanningssektoren erkjenner man i dag musikkens evne til å gjøre folk bedre. I dag kan man faktisk utdanne seg til musikkterapeut et studie som min eldste datter holder på å ta. Musikk gjør noe med oss og er en av Guds store velsignelser.

Johns poetiske hjørne.

Søker vi følelser

blir vi skuffet,

lever vi i tro

blir vi møtt.

Følelser kommer

og følelser går.

Kun tro på Ordet

kan gi oss

den stabilitet

vi lengter etter.

Kun der finner vi

hvile og ro.

Johns poetiske hjørne

Stillheten på fjellet

er annerledes, den

når dybdene i din sjel

på en annen måte.

Den eneste distraksjonen

er myggen, som slangen i paradis,

prøver den å dra din oppmerksomhet bort

fra den store dype stillheten på fjellet

Men det er en stillhet som ingen mygg kan ødelegge,

Guds egen stillhet, i Guds egen natur

hvor han har satt sin signatur

Johns poetiske hjørne.

Snaufjellet gir utsyn,

kilometer på kilometer

av vidder i alle himmelretninger.

Små og store vann ligger som

kastet ut over vidda.

Snaufjellet åpner sjelen

for naturens stillheten,

bare brutt av vinden

som tar tak og

blåser i min jakke.

Denne stillheten er noe mer

enn bare fravær av lyd

den trenger inn i sjelen,

og gir fornemmelsen av

noe mer og noe større

en det jeg kan se og høre

med mine sanser.

Stillheten taler om

 snaufjellets Skaper.

Johns poetiske hjørne.

Fjellbjørkeskogen er annerledes,

små krokete trær med sort lav

hengene ned fra grenene.

Stien leder oss fram

gjennom fjellbjørkeskogen.

Over myrer og fossende bekker,

helt til vi når målet for vår tur,

oppe i snaufjellet hvor bjørka ikke kan vokse,

fjellvannet. Ørretvannet.

I spenning setter vi fra oss sekkene

og monterer våre fiskestenger.

Det første kastet blir gjort,

en stille bris lager krusninger i vannet.

Ikke noe reaksjon på vårt første kast.

Vi kaster igjen og sluken tar vannet med et plask,

midt ute i vannet. Der sitter den, adrenalinet fosser ut i kroppen,

spenningen er til å ta og føle på.

Noen minutter går, så ligger den der i lyngen,

en halvkilos ørret. Kan man ha det bedre?

Johns poetiske hjørne.

Stille sildrer bekken

ned gjennom fjellbjørkeskogen.

Livgivende vann for en sliten vandrer

som bøyer seg ned i ydmykhet,

former hendene som en skål,

og drikker av det iskalde klare vannet,

i takknemlighet til sin skaper

som skapte verden slik.