Kallet. Del 1

Kallet fra Gud er grunnleggende i kristenlivet. Ja selv det at vi er kristne, har jo sin bakgrunn i at Gud har kalt oss til seg selv. Matt. 4.21 sier «Da Jesus gikk videre, så han to andre brødre: Jakob, sønn av Sebedeus, og broren Johannes. De satt i båten sammen med sin far og bøtte garn. Han kalte dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham». Jesus kaller oss i den livssituasjonen vi er i. Vi behøver ikke gjøre noe spesielt for å bli kalt av Gud. Bare en åpenhet for Gud når han kaller oss er nok. Først og fremst er vi kalt til felleskap med Jesus.1. Kor. 1.9 sier «Gud er trofast, han som har kalt dere til samfunn med sin sønn, Jesus Kristus, vår Herre». Ikke noe kall av noe slag kommer før dette, eller er viktigere en dette, at vi er kalt til felleskap og samfunn med Jesus.

Men det finnes også et kall til tjeneste, et livskall. Dette er ikke nødvendigvis et kall som må komme til utrykk i en bestemt form men i funksjon. For å finne mitt livskall må jeg speile meg selv i Gud og også i andre mennesker. Otto Rimås sier at «Mennesket er skapt til felleskap. Det skal ikke definere seg bare internt, inne i seg selv. Det er med gudommelig vishet skapt til å være avhengig av andre for å finne sin identitet. Det er i andre jeg møter meg selv. Det er i andres ansikt jeg ser mitt eget. Det er i andres sjel jeg lærer å kjenne min egen. Det er i andres autensitet jeg utvikler min egen».(Kallet…til et liv i frihet s.35)

Vi skal ikke bare speile oss i andre mennesker, vi skal også få speile oss i Gud. Otto Rimås sier «En av de mest ødeleggende konsekvensene av at mennesket vendte Gud ryggen, var at det dermed mistet ansikt-til-ansikt kontakten med sin Skaper. Det vet at det bare er i intim nærhet med Gud, der hans liv møter menneskets, at det kan se seg selv og leve helt og fult. Mennesket er innerst inne klar over at Gud er den eneste sjansen til ekte speiling av dets eget jeg, slik at det kan forstå hvem det er».(Kallet…til et liv i frihet s.35 -36)

John tegner og maler.

Her  er den siste tegningen min fra tegnekurset jeg følger. Det første bilde er tatt underveis i tegneprosessen, og det andre er den ferdige tegningen.

Troens faser.

Vår tro går gjennom flere faser. Som barn tror vi kanskje fordi våre foreldre gjør det. Når vi blir voksne blir troen noe mer bevisst og moden, men det er også mulig at troen stagnerer i en tidlig fase. Vi tror fordi vi alltid har gjort det og har aldri reflektert så mye over troen og hva den betyr. Livskriser vil ofte utfordre troen og gjøre oss mer bevisst på hva vi tror og hvorfor. Det blir legitimt å stille spørsmål ved dogmer eller det vi tror på. For noen betyr det at man rett og slett mister troen under en livskrise, kanskje nettopp fordi man ikke har reflekterte så mye over troen i forkant, og når krisen kommer er man ikke forberedt på at noe slikt kunne skje.  Alt man opplever er at troen ikke lenger fungerer på samme måte som da livet gikk på skinner. Men for mange vil troen være en redningsplanke undere en livskrise og man kommer styrket ut på den andre siden, men kanskje med en tro som er annerledes en den man hadde da man gikk inn i krisen.'

En modning av troen kommer med evnen til å undre seg. Torborg Aalen Leenderts sier i boka «Når glassflaten brister: «vi mennesker er skapt med en evne til å undre oss. Denne evnen må også prege troen – fordi Gud aldri kan fanges eller kontrolleres av vår tanke. Gud vil alltid sprenge alle våre forestillinger om ham, noe som henger sammen med Guds trancendens at han overskrider alt hva vi kan fatte. Glemmer vi denne sannhet…kan religionen forvandles til et dødelig virus i menneskets sinn og hjerte. Dette viruset frastjeler oss vår menneskelighet og får oss til å tro at vi er i besittelse av den absolutte sannhet om Gud.» Dette opplevde jeg selv da jeg fikk en av mine første møter med angsten. Min tro var preget av trosforkynnelsen med dens forestilling om å ha den absolutte sannhet om Gud og det åndelige livet. Mitt møte med angsten i denne forestillingsverden, hvor plutselig ikke noen av de åndelige prinsipper jeg hadde bygget livet mitt på fungerte lenger, gjorde at jeg måtte lære å nærme meg Gud på en annen måte.

Leenderts sier videre at «Sann tro, derimot rommer en erkjennelse av egen uvitenhet og egne begrensinger og en åpenhet for hva andre mennesker er kommet fram til…Troen henter sin styrke fra den levende Gud, ikke fra de oppfatninger og meninger man til enhver tid måtte ha.»

Johns poetiske hjørne.

Det skjønne

Jeg har akkurat hørt

Petrisk Vasks «Pater noster»

Det går tydeligvis an

Å lage vakker musikk også i dag.

Henryk Goreckis «3 Symfoni»

Valentin Silverstrovs «Stille sanger»

Petrisk Vasks «Pater noster»

og Arvo Parts "Spiegel im spiegel"

Er beviset på at skjønnheten

Ikke har forlatt oss helt

Takk Gud for disse

Som gjør at det

Fortsatt er håp for jorden.

Som Dostojevskij en gang sa:

«Skjønnheten skal redde verden»

Jesus - du er den skjønneste av alle.

Gud - et mysterium.

Bibelens Gud er på mange måter et mysterium. På den ene siden kan vi kalle ham Abba Far (Gal.4.6) og vi er kalt til felleskap med ham, på den andre siden er han fremmed. 1. Tim 6.16 sier at han er «den eneste som er udødelig, og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se» Kirkefedrene sa «Deus semper major» - «Gud er alltid større». Og det er slik vi må forstå det. Vi kan kjenne Gud gjennom Jesus Kristus, men Gud er alltid større en det vi kan kjenne eller forstå. Derfor er det alltid mer å oppdage hos Gud. Hvis vi forstår at Gud er alltid større, hindrer det oss i å putte Gud inn i en «teologisk boks» som vi kan kontrollere og forstå.

Torborg Aalen Leenderts sier i boka «Når glassflaten brister»: «Mye ved Gud kan vi bli fortrolig med. Men han har også en fremmed side som vi aldri kommer til rette med. Det er noe ved Gud vi aldri kan fatte. Overfor denne fremmedheten blir vår utfordring dypest sett å la Gud være Gud. Han er den Ubegrensete – og vi er begrensete mennesker. Denne fremmedheten hos Gud kan kjennes som et hinder. I stedet for å la Gud være Gud, svirrer vi rundt i spekulative og håpløse rundkjøringer i håp om å gripe ham. Vi skulle så gjerne forstått mer av hans tanker og handlinger. Vi skulle så gjerne kunne påvirke og kontrollere ham. Vi skulle så gjerne sett ham ansikt til ansikt – allerede nå…Vi har ikke «Gud i lomma» - selv om vi gjerne skulle hatt ham der. Dermed må vi gi avkall på å kontrollere ham. I stedet må vi hengi oss. Vi må leve i tillit til den Gud som stadig overrasker, og som åpenbarer seg i våre liv på uventete måter»

Johns poetiske hjørne

En antikvarisk bok.

En gammel bok først lest i 1716

Med ærbødighet blar jeg i den

Mange har bladd i den før meg

Mange har gjennom årene lest

Før den omsider havnet i mine hender

Barmhjertighet

«Kan et menneske være til nytte for Gud? Nei, den kloke gagner bare seg selv. Bryr Den Allmektige seg om din rettferd, har han vinning av at du er hel i din ferd? Er det din gudsfrykt han refser deg for når han fører klagemål mot deg? Er ikke din ondskap stor og dine misgjerninger uten ende?» (Job 22.2-5)

Noe som karakteriserte Jobs venner var deres mangel på barmhjertighet. De serverte en «vanntett» teologi om at det var Jobs synd som var årsaken til hans problemer, men ikke på noe tidspunkt etter at de begynte å snakke møter de Job med kjærlighet eller barmhjertighet. Hvor ofte ligner vi ikke på Jobs venner. Vi kan ha rett teologi, men uten kjærlighet og barmhjertighet er ikke vår teologi i stand til å forandre hjertene og er dermed ubrukelig. Ja selv rett teologi kan være giftig uten kjærlighet og barmhjertighet. Paulus sier i 1.Kor 13.2 «Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet».