Å skrive livet.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på bloggen. Det har nok flere grunner. For noen måneder siden mistet jeg min far og vi har hatt mye arbeid med å rydde leiligheten hans. I tillegg har jeg slitt med noe mer angst den siste tiden, kanskje fordi jeg måtte slutte med noen av medisiner jeg bruker. Dette måtte jeg gjøre for fortsatt å kunne kjøre bil. Jeg følte også at jeg hadde gått tom for noe å skrive om. Samtidig føler jeg at det å skrive er terapi, jeg leser faktisk en bok for tiden som heter «Writing as a way of healing. How telling our stories transforms our lives.» Noe av det første som står i boken er; «What is healing, but a shift in perspective». Dette talte sterkt til meg for når det gjelder angst så er et av problemene det perspektiv vi har. Angst oppstår fordi vi ser og møter tilværelsen på en bestemt måte. Helbredelse av angsten kan rett og slett være å få et nytt perspektiv . Og det er her det å skrive kommer inn. Ved å skrive om angsten og få litt distanse til den, rett og slett se den litt utenfra kan hjelpe oss å se den med nye øyne. Min økte angst kan derfor også ha med at jeg hadde sluttet å skrive om den. Å skrive vil ikke fjerne angsten men kan hjelpe oss å se på den fra et annet perspektiv. Den kan bli mindre truende. Angst er ikke farlig, det bare føles slik når man har angst. Å skrive om den kan være med å ufarliggjøre den og hjelpe meg til å få et annet perspektiv på den.