Tro. Del 2.

Vi kan se det samme prinsippet komme til utrykk i mange av salmene i Salmenes bok. I mange av salmene begynner de som klagesalmer hvor salmisten klager sin nød til Herren. Men i samme salme så munner de ofte ut med en seiersbekjennelse fra salmistens munn. I samme salme både klage og seier. Et eksempel finner du i Salme 59 hvor David innleder salmen med så si «Fri meg, Gud fra mine fiender, vern meg mot dem som angriper meg. Fri meg fra folk som farer med ondskap, og frels meg fra drapsmenn.» Han avslutter salmen med følgende ord og bekjennelse: «Men jeg vil synge om din makt og juble hver morgen over din trofasthet. For meg er du blitt en borg, en tilflukt på nødens dag. Jeg vil synge for deg, min styrk; for Gud er min faste borg, min Gud viser miskunn.» Et annet eksempel finner vi i salme 28 hvor David begynner salmen på følgende måte; «Herre jeg roper til deg, min klippe. Vend deg ikke taus i fra meg! Svarer du meg ikke, blir jeg lik dem som er gått ned i sin grav.» Her ser vi igjen hvordan David løfter sitt klagerop opp til Gud. Og i vers 6-9 ser vi hvordan hann ender salmen med en trosbekjennelse; «Lovet være Herren, for han har hørt min inderlige bønn! Herren er mitt vern og mitt skjold, jeg setter min lit til ham. Jeg fikk hjelp og mitt hjerte jubler; jeg takker ham med min sang. Herren er styrke for sitt folk, han er vern og frelse for sin salvede. Frels ditt folk og velsign din eiendom! Vær du deres hyrde og bær dem til evig tid.»Dette er bare to av mange eksempler i salmenes bok.

Å bare skulle bekjenne tro uten å ydmyke oss for Gud og erkjenne vår svakhet fører oss inn i en urealistisk herlighetsteologi. På den andre siden hvis vi kun er opptatt med å erkjenne svakhet og tilkortkommenhet havner vi i en elendighetsteologi hvor man dyrker nederlaget og svakhet.Vi trenger å ydmyke oss for Gud og erkjenne vår totale avhengighet av ham, vår svakhet og tilkortkommenhet, og samtidig holde fast på bekjennelsen av Guds ord. Bare da unngår vi å havne i en herlighetsteologi på den ene siden som ikke har rot i virkeligheten, men vi unngår også å havne i en elendighetstelogi hvor vi kun dyrker våre svakheter og vår synd og elendighet. Noe som også kan være et problem i noen sammenhenger. Ja jeg er svak, men i Herren er jeg sterk.

I 1. Kor.1.27-31 sier Paulus «Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å¨gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud. Dere er hans verk ved Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som roser seg skal rose seg av Herren, slik det står skrevet.»

Her viser også Bibelen oss det samme prinsipp om at vi skal erkjenne vår svakhet og tilkortkommenhet for så å å bekjenne hvem vi er i Kristus og hva vi har i Ham. Det er dette Paulus omtaler som å «rose seg av Herren.»

Det samme mønsteret ser vi i Joh, 15.3-5 hvor Jesus sier «Likesom grenen ikke ikke kan bære frukt av seg selv men bare hvis den blir på vintreet slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene, den som blir i meg og jeg i ham han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.» Her ser vi hvordan Jesus sier at vi skal bære frukt som kristne. Men han ender med å si at «uten meg kan dere intet gjøre. Vi skal tro, vi skal bekjenne Guds ord, vi skal bære frukt, men vi må samtidig hele tiden leve i bevisstheten om at uten Jesus kan vi intet gjøre.