Sjelens mørke natt. Del 1.

Noen ganger hører man kristenlivet fremstilt som om det skulle være en vedvarende tilstand av tro seier og fremgang. Andre ganger blir det poengtert at å komme til Jesus gir glede og fred. Ingen av disse tingene er irrelevante i det kristne liv, men fremstilt isolert risikerer slik forkynnelse på kort sikt å skape overfladiske, og på lang sikt frustrerte kristne. I boken ”Dark night of the soul” skrevet av Johannes av korset (1542-1591) finner jeg på mange måter en mer troverdig fremstilling av det kristne liv, og hvordan Gud fører oss til vekst, enn det som blir presentert oss av mange moderne forkynnere.

Jeg skal ikke gi noen utfyllende fremstilling av det Johannes skriver om, men noen tanker. Johannes begynner med å beskrive kristne som har begynt å oppleve Guds velsignelse og en viss vekst og fremgang i sitt kristne liv. Disse tenker seg at slik vill det fortsette, men den velsignelsen og veksten de har opplevd fører til at visse synder eller svakheter viser seg i deres liv. Noen blir stolte over den fremgang de har hatt og man begynner kanskje å sette sin lit til den vekst man har opplevd mer en til Gud. Andre som har opplevd vekst og velsignelse gjennom f. eks. visse åndelige øvelser, eller ved å lese åndelig litteratur henfaller til en type åndelig fråtseri og griskhet, hvor man tenker seg at jo mer jeg leser, eller jo mer jeg gjør visse åndelige øvelser jo mer vil velsignelse, vekst og fremgang vil jeg få.

Johannes beskriver en rekke slike synder og svakheter som jeg tror det vil være lett for svært mange å kjenne seg igjen i. Han sammenligner disse kristne med babyer som fortsatt lever på morsmelk. Men som han poengterer, før eller siden må en baby avvendes fra morsmelken og få fastere føde, og dette vil barnet først oppleve som traumatisk og vanskelig, men vil på sikt gi vekst og en ny frihet. På samme måte sier Johannes vil Gud føre disse kristne videre på veien, men ikke på samme måte som de har opplevd til nå, men ved å trekke sitt manifisterte nærvær bort slik også babyen som blir avvendt først og fremst opplever det som fravær av morens varme bryst.

Plutselig får man ikke lenger den samme velsignede følelsen lenger når man leser og ber. Å fly fra konferanse til konferanse gir plutselig ikke den samme glede og seiersfølelse lenger. De åndelige teknikkene man har satt sin lit til slutter å fungere. Den forkynnelsen om vedvarende seier glede og fred som serveres en rekke steder i dag, vil få kristne som opplever dette til å streve enda hardere. Man vil prøve å be og lese enda mer, man vil dra på enda flere konferanser, høre enda flere prekener osv. Enden på visa er frustrerte kristne, eller i verste fall utbrente, utslitte og deprimerte kristne.

Fortsetter.