Klostervesenets velsignelser

.

 Benedikt var pioner på en rekke områder. Med ham skjedde det bl. a. en forandring i det negative synet på verden som hadde kommet til å prege klosterlivet. Det var blitt stadig vanligere at munkene vendte seg helt bort fra verden, overbevist om at det ikke gikk å forene hengivenhet til Gud med noe som hørte verden til. De så i stedet som sin eneste oppgave å forberede seg for den verden som ventet

.

Benedikt betonet at munkenes oppgave ikke bare er å be. Han skal også arbeide, og på den måten delta i samfunnets oppbygning. Også arbeidet er en gudstjeneste. De klassiske ordene ora et labora finnes riktignok ikke i klosterregelen, men gjennomsyrer dens ånd: bønn og arbeid skal gå hånd i hånd. Og begge oppgavene er til Guds ære. I benediktinerklostrene holdt man derfor det fysiske arbeid høyt i ære, og det var omgitt av en uavbrutt bønnepuls.

I antikken hadde ikke arbeid stått spesielt høyt i kurs. Romerne og grekerne så på det med forakt, det var en syssel for slavene. Germanerne så på krigen som det eneste arbeid som var verdig for en virkelig mann. Med Benedikt får påbudet om å bruke jorden igjen sin verdi, også fra et åndelig perspektiv. Hans etterfølger, benediktinerne, som i middelalderen kom til å gjøre banebrytende innsats innenfor utdannelse, litteratur, musikk og bygningskunst, så på sine bidrag på ulike områder som en «gudstjeneste» med kulturelle uttrykksmidler.

Paradokset er talende. En mann som ikke ville ha noen oppmerksomhet, som helst ville være i fred med Gud, får gjennom sitt liv og sitt eksempel en usedvanlig historisk og kulturell betydning. Det var gjennom munkenes skrivestuer at litteratur fra antikken ble bevart og ført videre. Klosterskolene ble urcellene til det europeiske skolevesenet, med de universitetene som vokste frem i middelalderen. Klostrene svarte dessuten for en omfattende sosial virksomhet blant syke og fattige. Og en avgjørende årsak til at klostrene ble slike kulturbærere var nettopp den utforming som Benedikt ga sin klosterregel. Den treklang av bønn, arbeid og studier som han bygget livet i klostrene på, ga felleskapet en balanse og sunnhet som har vist seg så slitesterk at den er blitt bevart like til vår tid.

(«Jomfrumark» Peter Halldorf)