Kirken i en postmoderne kultur. Del 3.

Modernismen var preget av troen på at fornuft og vitenskap skulle erstatte religionen. Kristendommen ble sett på som irrasjonell og forsøkt underlagt fornuften. Postmodernismen derimot har på nytt åpnet veien for det åndelige inn i samfunnet. Paradokset er at det er en åndelighet som er relativ, hvor man plukker det man ønsker fra forskjellige åndelige tradisjoner etter eget ønske. Modernismen avviste kristendommen fordi man mente at den sto i motsetning til fornuften, vitenskapen og fremskrittet. Postmodernismen avviser kristendommen fordi den hevder å ha sannheten og oppleves som intolerant.

 Peter  Halldorf sier at « Allerede på 60-tallet observerte teologen Gustav Wingren at konflikten mellom evangeliet og vår tid var i ferd med å bytte plass. Da det moderne verdensbilde ennå hersket uinnskrenket, lå det anstøtelige i evangeliet først og fremst på det intellektuelle plan. Det som ble angrepet og latterliggjort i Bibelen, var ikke minst undergjerningene. At Jesus gikk på vannet, helbredet syke, forvandlet fem brød og to fisker til middag for 5000 – hvem kunne tro på slikt? Alt som avvek fra naturlovene ble forklart i lyset av ”opplysningen” som ikke-virkelig

I dag er situasjonen en annen. Innslag om overnaturlige hendelser dukker stadig oftere opp i mediene. Mennesker står frem og beretter om opplevelser av kontakt med en åndelig verden, uten å bli møtt med hånflir. Dermed begynner spenningen mellom kristen tro og det moderne samfunn å handle om noe annet. Det som det gudsinteresserte menneske nå har vanskelig å akseptere, er kristendommens selvfølgelige krav: at en historisk person, Jesus fra Nasaret, skulle ha en avgjørende betydning for alle andre mennesker. Anstøtsstenen i møte med kristendommen har således blitt det samme som i Antikken: at en er frelser for alle…Så er sirkelen i ferd med å sluttes. Det som i kristendommens første tid var frastøtende og avskrekkende i den kristne tro, er i ferd med å bli det igjen.” (”Jomfrumark”)

Fortsetter.