Johns poetiske hjørne.

På klassisk grunn.

Forum romanum

dette monument over

en svunnen tid,

å gå der

på klassisk grunn

en uutgrunnelig følelse

Å være svak, men i Kristus

Jeg har nettopp funnet ut at jeg trengs og er nødvendig. Det gir en god følelse. Paulus skriver i 1.Kor 12 om osss som Kristi legemet og om de forskjellige lemmene på legemet, og om hvordan alle lemmene på legemet trengs om legemet skal fungere. Han sier «Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke brukt for dere» Videre sier han og det var her jeg fant ut at jeg var nødvendig: «Tvert i mot, De lemmene på legemet som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige.»

Det som trengs i Guds rike er ikke de rike og vellykkede, men de som er overgitt til Gud. Faktisk er det de svake og små som Gud fremhever i sitt ord. I 1 Kor 1.26-29 sier Paulus «Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: ikke mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller av fornem ætt. Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt verden utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet , det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud.»

Det som betyr noe er å være i Kristus og ha sitt liv i ham. Derfor sier Paulus videre i 1.Kor 1.30- 31 at «Dere er hans verk ved Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning for at den som roser seg, skal rose seg av Herren, slik det står skrevet.»

Å være overgitt til Kristus og ha sitt liv i ham er det som teller, ikke våre menneskelige fortrinn. Å være i Kristus gir oss del i alt Kristus gjorde på korset, og det er det Jesus gjorde på korset som teller. Da Kristus ble korsfestet, ble jeg korsfestet med ham, da han døde døde jeg med ham, da han oppsto sto jeg opp med ham. Derfor kan Paulus i si Gal. 2.19-20 at «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds sønn som elsket meg og gav seg selv for meg.»

Mitt sårbare indre.

Å være plaget med angst og skrupuløsitet (en overfølsom samvittighet) gjør meg veldig sårbar. Ved å overgi meg helt til Guds vilje med mitt liv er jeg også sårbar. Det er ikke alltid enkelt å vite hva Gud, sier, og hva som er min overfølsomme samvittighet, og hva som er Guds vilje,og hva som bare er min overfølsomme indre. Det som er godt å vite og som har blitt klart for meg er at Gud bærer mitt sårbare indre varsomt i sine kjærlige hender, og han sier til meg at «Han skal ikke bryte et knekket rør, og ikke slokke en rykende veke.»(Jesaja 42.3) Det som er sårbart i våre liv bærer Gud varsomt i sine hender, og derfor kan vi i tillit bekjenne: «Jeg er elsket av Gud.» (1.Joh.4.10) «Jeg er båret av Gud,» (Jesaja 46.3-4, Salme 68.20) og» ingen kan rive meg ut av Guds hånd» (Joh.10.28-29)

Alt er av Gud.

Jeg leser som tidligere nevnt på bloggen «Det normale kristenliv» av Watchman Nee. Her er det så mye godt å hente. Jeg har allerede sitert flere ganger fra boka og vil gjøre det igjen her. Watcmnan Nee utdyper her hvordan alt som frelsen inneholder er av Gud og er en gave fra fra Ham,og han skriver det på en så god og klargjørende måte. Hør bare her: «Fordi vår Herre Jesus døde på korset, har jeg mottatt syndenes forlatelse. Fordi Jesus sto opp fra de døde har jeg mottatt nytt liv. Fordi Jesus ble opphøyet ved Faderens hånd har jeg mottatt den utgydte Ånd. Alt er på grunn av Ham – ingenting på grunn av meg. Synden ble ikke fjernet som et resultat av menneskelig anstrengelse, men ved Herrens korsfestelse. Gjenfødelsen er ikke et resultat av menneskelig anstrengelse, men av Herrens oppstandelse. Å bli ikledd Ånden er heller ikke et resultat av menneskelig anstrengelse, men av Herrens opphøyelse»

Gjentagelsen.

I Fil.3.1 sier Paulus «Forøvrig brødre: Gled dere i Herren! Jeg blir ikke trett av å gjenta det, og det er det tryggeste for dere.» Har du noen gang hatt med små barn å gjøre? Jeg passer noen ganger mine barnebarn, og noe av det som slår meg er deres ønske om gjentakelse. De vil lese den samme boka mange ganger eller de leker med ting hvor de gjentar det samme igjen og igjen, og slik lærer de. Paulus som vi så her i Fil. verdsetter også gjentakelsen, og det er noe veldig viktig her. Vi trenger å få gjentatt evangeliets sannhet igjen og igjen for at det skal få slå rot i vårt indre. Vi har så lett for å hele tiden være på utkikk etter noe nytt, også i vårt kristenliv er vi stadig på utkikk etter nye åpenbaringer, når vårt fokus kanskje heller skulle være på gjentakelsen. Som Paulus sier: «det er det tryggeste for dere."

Peter ser også verdien ved å gjenta og minne om evangeliets sannhet I 2.Pet.3.1-2 sier han «Mine kjære! Dette er nå det andre brevet jeg skriver til dere. Med disse brevene vil jeg vekke dere opp, så dere fortsatt kan ha den rette, oppriktige innstilling. Jeg vil minne dere om det de hellige profeter har sagt, og om det bud deres egne apostler har fra Herren og Frelseren; dette må dere huske.» Om dette verset sier William Barclay i «Din daglige studiebibel» at Peter «trodde på verdien av gjentakelse. Han vet at det er nødvendig å si en ting om og om igjen for at den riktig skal trenge inn i sinnet vårt...Det er ved stadig gjentakelse at de elementære kunnskaper fester seg i hukommelsen hos et barn. Her er det noe som er av stor betydning. Det kan godt hende at vi er altfor ivrige etter det som er nytt, etter å si nye ting, når det som er nødvendig er å gjenta de gamle, evige sannheter som vi så fort glemmer og som vi nekter å se betydningen av. Det er enkelte matretter vi aldri blir lei av. Fordi de er en nødvendig del av det daglige kosthold, er det mange ting vi spiser hver dag. Vi taler om et menneskets daglige brød. Og det er visse verdifulle kristne sannheter som må gjentas om og om igjen og som aldri må skyves i bakgrunnen fordi vi ønsker noe nytt.»

Kraften i Jesu blod

Som tidligere nevnt på bloggen leser jeg for tiden boka «Det normale kristenliv» av Watchman Nee. En fantastisk bok som jeg anbefaler på det varmeste. Her er mye godt for ånd og sjel. Dere som har fulgt meg en stund på bloggen vet at jeg lider av en angstlidelse som også innbefatter skrupuløsitet(dvs. en overfølsom samvittighet) For oss med en slik lidelse er det mye godt å hente fra Watchman Nees undervisning om Jesu blod. For en med en overfølsom samvittighet, er det ikke noe sterkere, og herligere enn budskapet om Jesu blod og hva det kan gjøre for oss. Blodet gjør tre ting; det stiller anklagen mot oss fra Gud, oss selv og fra Satan. Først og fremst betyr Jesu utgyte blod for oss at Guds anklage mot oss på grunn av vår synd blir stillet. Blodet fra det uskyldige offer-Jesus- tilfredsstiller fullkomment Guds rettferdighetskrav. Nee skriver; «For å forløse oss og bringe oss tilbake til Gud, måtte derfor Jesus gjøre noe med alle disse tre anklagene mot oss: Guds, vår egen og Satans anklage. Det første han måtte ta seg av, var våre synder, og de ble fjernet ved hans dyrebare blod. Vår skyldfølelse og dårlig samvittighet faller også til ro når han viser oss den verdi hans blod virkelig har. Men han må også møte fiendens angrep og besvare hans anklager. I skriften får vi se at Kristi blod på en effektiv og fullkommen måte er til strekkelig både overfor Gud, meg selv og Satan.»

Kristi blod tilfredsstiller fullt ut Gud rettferdighetskrav og hans anklage mot oss. Og gjør at vi kan stå innfor Gud som om synden aldri hadde eksistert i våre liv. Nee sier: Det er blodet som forsoner Gud med oss, og gjør at vi kan bli stående innfor ham. Når Gud skjenker oss den tilgivelse vi er så i behov av, er det ikke fordi han overser alle våre synder, men fordi han ser blodet. Blodet er derfor ikke først og fremst for oss, men for Gud. Dersom jeg vil forstå blodets betydning, må jeg innse hvordan Gud verdsetter det. Forstår jeg ikke hvor dyrebart det er for ham,forstår jeg heller ikke hvilken betydning det har for meg...Det er Guds hellighet og rettferdighet som krever at et uskyldig liv skal gis for mennesket. Det er liv i blodet og dette blodet må utgydes for meg og mine synder. Det var Gud som krevde at det skulle være slik. Det er Gud som krever å se blodet for å tilfredsstille sitt rettferdighetskrav.»

Videre så skriver han om den effekt blodet har på vår samvittighet. Dette er virkelig et frigjørende budskap for alle som sliter med en overfølsom samvittighet. Nee sier: «Det er noe jeg gjerne vil understreke, og det særlig med tanke på mine yngre søsken i Herren. Vi har nemlig lett for å møte vanskeligheter på dette punktet. Som ufrelste hadde vi sikkert ikke noe problemer med vår samvittighet før Guds ord begynte å virke på oss. Vår samvittighet var død, og er samvittigheten død, er vi i sannhet ubrukelige for Gud. Senere da vi er kommet til troen, ble kanskje vår nyoppvakte samvittighet overfølsom, slik at det ble et problem for oss. Følelsen av synd og skyld kan bli så kraftig og fryktelig at det nesten ødelegger oss - fordi vi taper av syne blodets sanne og fulle virkning. Våre synder blir så levende for oss, og en enkelt synd kan plage oss så mange ganger at vi til slutt når det punkt der våre synder synes større for oss enn Jesu blod.»

Videre kommer Nee med et meget viktig poeng som ikke kan overvurderes. Alt kommer an på hvordan vi vurderer blodets kraft, verdi og betydning og ikke minst hvordan vi stiller oss til hva Guds ord sier blodet. Han sier: «Feilen ligger i at vi forsøker å fatte blodets betydning med vår forstand. Vi tror det har med våre følelser å gjøre, og så vurderer vi på subjektivt grunnlag hva blodet betyr for oss. Men det er umulig å gjøre det slik. Blodet ble først og fremst utgyt for at Gud skulle se det, og vi har bare å tro at han godtar det. Når vi gjør det, vil vi få oppleve virkelig frelse. Om vi forsøker å verdsette blodet på grunnlag av våre følelser, får vi ingenting, men blir værende i mørke. Nei, det hele er et spørsmål om å tro på Guds ord. Vi må tro at blodet er dyrebart for Gud fordi han sier det er det....Dersom Gud kan akseptere blodet som løsepenge og betaling for våre synder, da kan vi hvile trygt i forvissning om at vår gjeld er betalt. Er Gud tilfreds med blodet, må blodet være bra nok....Blodet har tilfredsstilt Gud, men det har også evnen til å tilfredsstille oss ved at det renser vår samvittighet...Noe var kommet mellom meg og Gud, og derfor fikk jeg alltid dårlig samvittighet når jeg ville vende meg til ham. Denne dårlige samvittigheten minnet meg alltid om at en barriere hadde reist seg mellom ham og meg. Men nå ved at blodet har fått utføre sin oppgave, har denne barrieren blitt fjernet og det har Gud opplyst meg om gjennom sitt ord. Når jeg tror og mottar denne sannheten renses øyeblikkelig samvittigheten og skyldfølelsen forsvinner.»

Blodet er den grunn på hvilket vi kan tre fram for Gud, og ikke noe annet. Hverken hva vi har oppnådd som kristne eller vår åndelige vekst er grunnlag som vi kan tre fram for Gud på. Det er kun på blodets grunn og det alene som gir oss adgang til Guds nærhet. Nee sier: Når jeg søker Guds nærhet, gjør jeg det da virkelig på blodets grunn eller på noen annen grunn...Men en god samvittighet og adgangen til Gud er ikke grunnlagt på egen dyktighet. Den er bare basert på vår Herre Jesu Kristi forsoningsverk gjennom hans utgyte blod...Når alt kommer til alt – hvilket grunnlag nærmer du deg Gud på? Kommer du til ham på dine følelsers usikre grunn fordi du tror du har gjort Gud en tjeneste i dag? Eller nærmer du deg Gud på en langt sikrere grunnvoll, nemlig fordi blodet er utgyt, og fordi Gud ser blodet og det tilfredsstiller ham...Uavhengig av hva du har gjort for Gud i dag, i går eller i forgårs, så må du stille deg på den ene sikre grunn når du går inn i det Aller Helligste, nemlig det utgyte blod. Enten du har hatt en god eller dårlig dag, enten du har gjort bevisst synd eller ikke, så er din grunn alltid den samme- Kristi blod.

Men Jesu blod er ikke bare nok til å stille Guds og vår egen anklage mot oss selv,det stopper også munnen på djevelen som jo blir kalt for «våre brødres anklager» i Joh. Åpenb.12.10 . Anklageren vil anklage oss ,men vi har ikke noe annet forsvar å møte dem med enn Jesu blod. Vi kan aldri møte Satans anklager og vinne over dem med vår oppførsel, men bare med blodet. Nee sier: «Vår frelse ligger i det at vi vender blikket mot vår Herre Jesus og forstår at lammets blod er tilstrekkelig i den stilling vi er på grunn av våre synder, blodet er svaret. Det er den trygge grunn vi står på. Vi må aldri forsøke å svare Satan med vår gode oppførsel, men alltid med blodet. Visst er vi fulle av synd, men -lovet være Gud- blodet renser oss fra enhver synd! Gud ser på blodet som hans sønn har betalt regningen med, og Satan har ikke noe som helst grunnlag for sine angrep. Det eneste som kan få ham til å tie og jage ham på flukt er vår tro på det dyrebare blodet, og at vi nekter å fjerne oss fra denne grunnvollen.»

Helbredelse.

Er det helbredelse i forsoningen? Dette er et vanskelig tema som berører oss alle fordi sykdom før eller siden rammer oss eller noen vi kjenner. Kan vi si at det er meningen at alle skal bli helbredet? Noen bibelvers kan peke i den retningen. For eksempel Jesaja 53.4-5 sier «Sannelig våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.» Noen mener at dette verset beviser at helbredelse er en del av forsoningen og at alle skal bli helbredet,men vi kommer rask opp i noen dilemmaer med en slikt syn. For det første så er det en realitet at ikke alle blir helbredet. Til og med Paulus opplevde dette både ham selv og med sine nærmeste medarbeidere.

I Gal.4.13 sier Paulus «Dere vet jo hvordan det gikk til at jeg forkynte evangeliet for dere den første gangen. Det kom av at jeg var blitt syk» Den store tros apostelen Paulus sier at han ble syk, og det står ingenting om at han ble helbredet. I 1. Tim 5.23 sier Paulus til sin medarbeider Timoteus «Drikk ikke lenger bare vann, men bruk litt vin for din mage og fordi du så ofte er syk» Her ser vi en i Paulus omgangskrets som «ofte er syk». Heller ikke her står det noe om at han ble helbredet, tvertimot. I 2.Tim sier Paulus at «Trofimus lot jeg bli igjen i Milet fordi han ble syk» Nok et eksempel på en av Paulus medarbeidere som ble syk uten å bli helbredet. Hvis troshelten Paulus og hans medarbeidere ble syke uten å bli helbredet kan vi da vente noe annet?

Nå skal jeg ikke ende i den grøften å si at vi aldri skal be om helbredelse eller at helbredelser aldri skjer. Vi blir jo oppmuntret til å be for syke flere steder i Bibelen. Men det jeg vil poengtere er at ut fra hva Bibelen selv sier kan vi ikke forvente at alle blir helbredet i den nåværende tidsalder. Finnes helbredelse i forsoningen ? Jeg vil si et ja til dette, men ikke i den forstand at alle kommer til å bli helbredet i den nåværende tidsalder, men det skal komme en tid da vi skal få et nytt herlighetslegeme og hvor absolutt alle skal bli helbredet fra all sykdom og skade. Men dette er noe som ligger i fremtiden. Enn så lenge får vi lov til å be Gud om helbredelse, ja vi blir oppmuntret til å gjøre dette, samtidig som vi må erkjenne at ikke alle blir det. Hvorfor det er slik, er et mysterium vi må leve med at vi ikke får svar på i denne tidsalderen