En overfølsom samvittighet

En del av min angstlidelse er skrupuløsitet det vil si at jeg har en overfølsom samvittighet. Jeg kan få dårlig samvittighet over ting som folk flest ikke tenker over engang. Dette gjør meg veldig sårbar og også avhengig av hjelp fra andre til å se hva som er reel dårlig samvittighet og hva som bare er min overfølsomme samvittighet. Ole Hallesby skriver om dette i sin bok «Samvittigheten» og sier. «I denne forbindelse vil jeg nevne den skrupuløse eller sykelig ømme samvittighet. Her kan den ubetydeligste småting frembringe ond samvittighet, ja den mest uutholdelige angst, det kan være en ubetydelig handling, et lite ubetenkt ord eller en tanke. Og begynner dette så forstår man jo at det hver dag intreffer en mengde slike tilfelle. Det går slag i slag. Man kastes fra den ene konflikt over i den neste. Og følgen blir jo naturligvis at samvittigheten blir mer og mer fortumlet og forvirret. Og dette virker igjen inn på hele personlivet. Man blir så forskremt at man snart ikke vet forskjell på godt og ondt. Og man blir redd for både å tale og handle, for man vet at det blir bare noe galt av det. Og til sist blir man rent redd for å leve.» Han skriver videre at «Et svekket nervesystem disponerer selvfølgelig også for slike forstyrrelser i samvittighetslivet. I så fall vil samvittighetens helbredelse betinges av at nervene kommer til ro igjen. Sjelepleien vil derfor her måtte gå hånd i hånd med sykepleien» Videre så sier han at «Men der gis også tilfelle da eldre erfarne og modne kristne begynner å lide av denne sykelige samvittighet uten at det foreligger noen slik ytre legemlig-sjelelig grunn...En særlig vanskelighet i slike tider er at man blir så avhengeig av andres samvittighet, just fordi man ikke kan stole på sin egen. Og følgen herav er igjen at man taler om med omtrent alle som man treffer, om disse pinefulle ting. Og verre blir det, for disse mange ser naturligvis høyst forskjellig på dette. Mitt råd er derfor at man i en slik tilstand ikke skal søke mer enn en sjelesørger. Og helst da naturligvis en sindig og erfaren og visdomsfull.»

Min samvittighet er heldigvis ikke like overfølsom nå som den har vært, men fra tid til annen dukker det opp saker som jeg finner vanskelig å forholde meg til, og som jeg med mitt hode ser at ikke er reel dårlig samvittighet men skrupuløsiteten. Jeg tror Ole Hallesby har rett når han sier at vi ikke skal snakke med alle og enhver om det som plager oss men finne en sjelesørger som vi kan forholde oss til. Det Ole Hallesby skriver om dette i sin bok har også vært til god hjelp for meg. Hallesby har helt rett når han skriver at den skrupuløse samvittighet ikke bare kan gi dårlig samvittighet men som han sier "den mest uutholdelige angst" Angsten for å ha gjort noe galt kan virke lammende og kan føre til at man tar avgjørelser for å dempe angsten som bare forsteker den skupuløse samvittigheten. Hallesby skriver om et slikt eksempel og sier "Derfor blir det i deres øyne tyveri, om de går gjennom annenmans skog og tar f. eks. en tør grankvist som de skjærer seg en stokk av. Et pinefullt tyveri som de ikke får fred for, før de har bekjent det for eieren. Og det blir i deres øyne enn løgn hvis de sier et ord som de siden på en eller annen måte oppdager ikke var helt nøyaktig. En løgn som de ikke får fred for før de har bekjent den for vedkommende." Det har hjulpet meg å forstå at skrupuløsitet er en del av min angstlidelse og ikke er en normal tilstand for samvittigheten, og jeg har heldigvis en god kone som jeg kan snakke med disse tingene om, og som hjelper meg til å sette ting på rett plass. Men jeg må nok leve med at jeg har en samvittighet som er overfølsom og vil fra tid til annen gi meg problemer jeg trenger hjelp med.