John fotograferer

Kirke i Italia:

John fotograferer.

Firfisle fra Italia:

Paradokser.

Sann kristendom er ikke redd for paradokser, tvert i mot den omfavner dem. Kristendommen er full av paradokser. Gud er en og tre, Jesus er sann menneske og sann Gud osv. Det er når vi ikke omfavner paradoksene at vi kommer på ville veier læremessig. M. Robert Mulholland siterer Kenneth Leech i boka «Invitation to a journey» og sier at «Den grunnleggende forskjellen mellom ortodoks kristendom og de forskjellige systemene av vranglære, er at ortodoks kristendom er grunnfestet i paradokser. Vranglærer slik Irenaeus så det forkastet paradoksene til fordel for en falsk klarhet og presisjon. Men sann tro kan bare gro og modne hvis den inneholder elementer av paradokser....»M. Robert Mulholland sier videre at «Der hvor en har alle svarene, alle de enkle svarene, alle de raske løsningene er det ikke rom for mysteriet. Det er ikke rom for paradoksene. Og hvis det ikke er noe rom for mysteriet, er det ikke rom for Gud, for Gud er det ultimate mysteriet.» (Min oversettelse)

John fotograferer

Utsikt fra Noseknipa:

Venner.

Gode venner er godt å ha. Venner som er der når livet går på skinner, og venner som er der nå livet blir vanskelig. Det er ikke alltid vennene behøver å si så mye, men det er godt å bare vite at de er der. Vennen over alle venner er Jesus, han er ikke bare vår Herre og vår Gud, men han kaller oss faktisk for venner. Det sier noe om det samfunn og fellesskap vi har med ham, Det forutsetter en fortrolighet og intimitet langt utover det at han er vår Herre og Gud. Ekte vennskap holder i både i gode og onde dager, og innbefatter en dyp fortrolighet. Vi vet at venner er til å stole på og vi kan betro oss til dem. Vennskap innebærer også ofte felles interesser. Det er ofte det som skaper vennskap i utgangspunktet. Vi har noe felles. Vår fellesskap med Jesus er sentrert rundt Gud og Guds rike. Vennefellesskap er ofte knyttet til måltider. Vi inviterer venner på besøk og spiser sammen. Slik er det også med vårt vennskap med Jesus. Han sier: «Se jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg»(Joh. Åpenb. 3.20) Slik kan vi gå inn i vennskapet med Jesus.

John fotograferer

Tåke:

Johns poetiske hjørne.

Fjellet.

Det er deilig der på fjellet

fjellene står selv om

været skifter.

Enn om vi også

var som fjellene

som sto fast

selv om livets

vær og vind

gjør alt det kan

for å få oss

til å rokkes.

De som stoler på Herren,

er lik Sion-fjellet;

det rokkes ikke,

men står for evig.(Salme 125,1)